onsdag 21. april 2010

3. samling: seminar om Informasjonskompetanse

Oppsummeringsvis er vi enige om at informasjonskompetanse ikke er et kontekstuavhengig begrep, men at denne kompetansen henger tett sammen med et spesifikt fagfelt. Det vil si at den informasjonskompetansen som trengs i et fag som matte, vil skille seg fra den du lærer i helsefag. Dette er på et nivå ganske logisk, og dessuten tror jeg det for mange bibliotekarer tas som en selvfølge. Vi har hørt det (og praktisert det) tusen ganger.

Men nå begynner jeg å lure på hva det egentlig er jeg gjør på Lier vgs. Og hva betyr det egentlig at informasjonskompetanse er kontekstavhengig? Betyr det at vi ikke kan undervise i for eksempel søketeknikker og kildekritikk på en generell måte? Er det slik at informasjonskompetanse ikke er en teknikk eller en metode som kan læres i ett fag med overføringsverdi til et annet fag? Kildelister vil selvsagt være generelt, men hva med en metode i forbindelse med søkefasen? Jeg innbiller meg faktisk at det går an å lære elevene en viss systematisk form for "start" når de skal begynne å søke etter kilder til en oppgave. En metode vil være å starte med å lete i et leksikon. En annen metode vil være å starte med å lete i A-tekst eller i aviser. Dette er det to metoder, som brukes avhengig av hva slags oppgave elevene har fått. Elevene bør ha lært i informasjonskompetanse at det finnes flere ulike kilder man kan oppsøke avhengig av hva det er de leter etter.


Her handler det kanskje om hva målet med undervisningen er. Hos meg er gjerne målet å gjøre elevene oppmerksom på at det kan finnes andre metoder enn å starte rett i google, og at det finnes kilder de kan oppsøke direkte hvis de kjenner til dem.

Er det da ikke mulig at elevene kan tenke at disse teknikkene kan jeg bruke hver gang jeg leter etter informasjonskilder? Jeg tror at jeg underviser etter en generell mal, selv om jeg kommer inn i visse fag og i forbindelse med spesielle oppgaver. Det jeg mangler er data om hvordan undervisningen fungere.

Det andre poenget jeg sitter igjen med etter samlingen, var diskusjonene rundt undervisningsteknikk. En måte å starte undervisningen på, er ved å spørre: "Hva gjør dere?" Ut fra svaret på spørsmålet kan man legge opp undervisningen. Dette er en induktiv metode, som starter med en observasjon og lager en definisjon ut fra denne. Den starter med kommunikasjon, og hva som undervises den aktuelle timen, avhenger av hvilke svar og innspill du får. Jeg tror det er lettere å være "induktiv" når da har litt erfaring med å stå i klasserommet, og jeg innbiller meg at det er mer spennende. Jeg er ikke så induktiv, men opplever at når jeg kjører et kurs jeg har kjørt flere ganger, er det morsommere når elevene kommer med innspill utenfor løypa. Da må jeg tenke høyt og vi kan diskutere friere.

1 kommentar:

  1. Syntes det var spennende å lese disse tankene, Birgithe. Dette er veldig i tråd med hvordan jeg opplever egen praksis. Vårt fagfelt er et felt som må syes sammen med et annet fag for å gi mening. Vi er kanskje de siste generalister i en verden som preges av stadig mer spesialisering ? Det kan av og til oppleves som litt frustrerende. Tenk så deilig det hadde vært å bare kunne dure løs med faget sitt. Den induktive metoden som du beskriver, er noe jeg også bruker mer og mer. I læringsteoretisk perspektiv, har jeg lært nå, hører dette bl.a. til en teoretiker innenfor sosiokulturell teori som heter Vygotsky. Han opererer med begrepet "den nærmeste utviklingssonen" hvor pedagogen kan være "stillasbygger" for elevens læring ved å bygge videre på den kompetansen eleven har fra før. Var det ikke Kierkegaard som sa noe om å hjelpekunst ? At man må starte der den som skal hjelpes er ? Så enkelt, og så vanskelig ...

    SvarSlett