torsdag 3. april 2014

TENKE DET, VILLE DET, GJØRE DET MED? Konferansen på TNbib

Tønsberg og Nøtterøy bibliotek arrangerte halvdagskonferansen Tenke det, ville det, gjøre det med? Biblioteket som debattarena og litteraturhus - har ytringsfriheten en pris?

Panelet, fra venstre: Aslak Sira Myhre, Osmund Kaldheim, William Nygaard,
Mariann Schjeide, Svein Arne Tinnesand og debattleder Jan Erik Hvidsten
Siden lovendringen trådte i kraft 1.1.14, har det dukket opp noen interessante utfordringer som er blitt debattert i bibliotekvesenet: Den første var SIAN som ikke fikk holde foredrag i Kristiansand bibliotek. Så var det en rasismedebatt i Stavanger hvor rasister ble invitert med i panelet, noe anti-rasistene likte dårlig. Det prinsipielle i disse sakene er ytringsfrihet. Når vi er blitt lovpålagt i være en møteplass og arena for samtale og debatt, kan vi da nekte de stemmene vi ikke liker? Hvilke stemmer skal få komme til orde i biblioteket, og hvem bestemmer?

Jeg synes det er interessant å oppleve hvordan denne lovendringen har ført til at det har oppstått og diskusjoner og blitt fremmet meninger om noe som flere har jobbet med i årevis: å etablere en fri og uavhengig debattarena. Plutselig vil rådmenn og politikere diskutere "oss".

Tone Moseid, biblioteksjef i Tønsberg og Nøtterøy, trakk noen linjer og stilte noen viktige spørsmål i innledningen sin: Hvis vi av økonomiske årsaker blir avhengig av lokalt næringsliv, kan vi da være sikre på at vi får holde de debattene vi ønsker? Hvordan vil det påvirke vårt renommé at vi skal invitere inn alle mulige stemmer i lokalene?

Embedded image permalinkMest spennende innleder for meg personlig var rådmann i Drammen, Osmund Kaldheim. Det har vært mye debatt i Drammen rundt biblioteksjefens rett til å ta opp et hvilket som helst tema til debatt. For meg var det helt nytt å høre en rådmann snakke sin rolle i forhold til bibliotek, og i denne sammenhengen lovendringen. "Rådmannen skal være lojal overfor biblioteksjefen, ikke omvendt". Kaldheim var opptatt av å presisere at rådmann ikke er biblioteksjefens fiende, men at man har ulike roller, og han oppklarte de tre mystiske setningene i svaret som Ulla Nordgarden (V) fikk da hun stilte spørsmål til kommunestyret om biblioteksjefens redaktøransvar. Svaret på spm. 1, siste tre setninger er "byråkratspråk", som forteller om forskjellen på strukturelt ansvar (som ordfører og rådmann har) og innholdsansvar (som biblioteksjefen har).


Den nye lovteksten har gjort at mange, ikke bare bibliotekarer, er blitt opptatt av bibliotekets samfunnsmandat. Det er fantastisk at både politikere, kommuneadministrasjon og intellektuelle som William Nygaard vil diskutere bibliotek og hvordan vi skal forvalte samfunnsoppdraget vårt. Nygaard sa at det rett og slett er inspirerende å se hvor mye en lovendring kan ha å si for demokrati og ytringsfrihet.

Og her er hele debatten på youtube

onsdag 19. mars 2014

Hvordan etablere en arbeidskultur for nyvinning?

Innovasjon er egentlig et litt farlig ord, for det kan romme så mye - ikke minst er det et trendord. Vi skal alle være innovative og vi må sørge for nytenking. Buskerud fylkesbibliotek holder på å utarbeide en strategi for bibliotekutvikling. Hva skal en slik strategi fokusere på? Hvilke utfordringer står vi overfor? På Bibliotekdagene i Buskerud 2014, ble jeg sammen med fire andre biblioteksjefer og bibliotekledere utfordret til å peke på to eller tre ting som er en utfordring ved mitt bibliotek. For meg blir det Øvre Eiker bibliotek.
Foto: Difi, Kva kjennetegner ei innovativ verksem?

Jeg trakk fram utfordringene som ligger i den nye bibliotekloven, hvor vi skal bli "en møteplass for offentlig samtale og debatt". Jens Thorhauge hadde tidligere på dagen presisert for oss hvor utrolig sjelden det er at det kommer en slik endring i loven. Politikerne vil om noen år komme tilbake og spørre, hva fikk dere ut av dette? Hva har dere gjort? Så ja, der ligger det en utfordring. Men hva er egentlig utfordringen? Å få til debatter, sånn helt konkret?

Det er jo ikke første gangen bibliotek skal begynne med noe "nytt" - eller skal definere seg selv på nytt. Nå skal "alle" bli litteraturhus og ha debatt. Litteraturhusbiblioteket. Sjefer som durer i vei og vil følge med i tiden - og så gjør de det samme alle sammen. Men hvem får de egentlig med seg på denne ferden?

Jeg tror at dette egentlig er utfordringen for meg når jeg begynner på Øvre Eiker: Hvordan kan jeg etablere en arbeidskultur for nyvinning? Biblioteket har de rammene det har, vi kommer ikke til å få økonomiske rom til å prøve ut alt mulig. Nyvinning og nytenking må altså skje innenfor de rammene som er. Kan en strategisk plan være med på å inspirere til og fremme en arbeidskultur hvor det å tenke nytt ikke oppfattes som et brudd med det gamle eller som noe vi må gjøre ellers "dør" vi - men som en naturlig måte å drive bibliotek på?

tirsdag 28. januar 2014

Hva skal stå i folkebibliotekets hyller?




Torsdag 23. januar har Kristian Klausen innlegget “Innkjøpsordningen og biblioteksjefen” i DT. Han viser til et intervju med biblioteksjefen på Drammen folkebibliotek 16.1. i samme avis, hvor hun sier at hun mener en del av de titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningene, er uinteressante.

Kulturdepartementet har kuttet 10 millioner i Kulturrådets budsjett. Statssekretær Knut Olav Åmås uttalte i den sammenhengen at Kulturrådet for eksempel kunne ta kuttet ved å fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Åmås er blitt kritisert i riksmediene både for å uttale seg om hva Kulturrådet skal kjøpe inn, og for å ville fjerne den litteraturen som folk flest leser fra bibliotekene. Klausen kritiserer biblioteksjefen i Drammen og Høyre generelt for ikke å ville ta inn den smale litteraturen som de færreste leser. Spørsmålet for bibliotekene er: Hvilken litteratur skal leserne ha tilgang til gjennom folkebiblioteket?

http://www.flickr.com/photos/buskfyb/5373128514/in/set-72157625867877448
Foto: Buskfybs fotostrøm på Flickr. CC BY-NC 2.0
Innkjøpsordningene ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel for å sikre en norsk bokproduksjon. De skal først og fremst sikre forfattere og forlag inntekter, slik at de kan få tid og rom til å dyrke fram gode forfatterskap. I dag er det 6 ulike innkjøpsordninger. Den største er innkjøp av norsk skjønnlitteratur for voksne, hvor ca. 200 titler årlig kjøpes inn i 1000 eksemplar og spres til ulike bibliotek. I tillegg kjøpes det inn noen titler for barn og unge, faglitteratur, tegneserier og tidsskrift. I 2012 utgjorde innkjøpsordningene 119,5 millioner kr. For folkebibliotekene utgjør dette på landsbasis over 40% av mediebudsjettene (budsjettet til bøker, tidsskrifter osv). Bibliotekene er forpliktet til å ta i mot og ha stående i 5 år alle de titlene som kjøpes inn, for slik å sikre leserne tilgang til den litteraturen som utgis.

Det er i siste instans Det litterære råd som bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedømmer hver enkelt bok etter dens litterære kvalitet. Men folkebibliotekene har også andre kriterier for innkjøp av litteratur enn litterær kvalitet, det skal også legges vekt på allsidighet og aktualitet (som det står i lov om folkebibliotek). Dette kalles på fagspråket samlingsutvikling. Bibliotekene skal ha en boksamling som både er brei, smal og midt i mellom, på norsk og andre språk. Litterære kriterier for hva som er en god bok er bare noen av de elementene som avgjør hva som skal stå i samlingen. For samlingsutviklingen skjer i kontinuerlig dialog med de som bruker biblioteket og det lokalsamfunnet biblioteket er en del av.

De siste 20 årene har bibliotekenes mediebudsjetter gradvis blitt trangere. I 1994 brukte kommunene kr. 41,63 pr innbygger til medier. I 2012 var tallet kr. 27,15. Når de kommunale overføringene er stadig synkende blir det færre frie midler som bibliotekene kan bruke til å utvikle sine samlinger. Det er altså mulig å lese biblioteksjefens uttalelser med litt andre briller enn Klausens. Biblioteksjefen viser et dilemma som bibliotekene står i, nemlig at i en slik økonomisk situasjon blir bøker som kommer gjennom innkjøpsordningen en så stor del av samlingen at de blir dominerende. Da kan det godt være at både biblioteksjef og ansatte ønsker seg en ordning som bedre gjenspeiler det lesebehovet det enkelte bibliotek opplever.

I mange år har e-boka vært et sterkt ønske hos leserne, men forlagene har vegret seg. Hvis det viktigste ved innkjøpsordningene faktisk er å få kvalitetslitteratur ut til folket, vil e-boka kunne spille en viktig rolle. Den sparer oss alle for fordyrende ledd som trykking, frakt og logistikk, plasting, katalogisering og hylleplass. La bibliotekene velge om de skal motta boka elektronisk eller på papir.

Bibliotekene er avhengige av god litteratur, og den er det forfatterne som produserer. Lånerne leser både breit og smalt, og alle sjangre skal være tilgjengelige. Men det trengs ikke like mange eksemplar av den smale litteraturen som av den breie, det sier seg selv. Bibliotekene ønsker ikke kutt i Kulturrådets budsjett, men de vil ha innkjøpsordninger som bedre ivaretar hele det litterære økosystemet. 

En forkortet utgave av dette innlegget står på trykk i Drammens tidende 28.1.14

onsdag 22. januar 2014

Folkebiblioteket som argument i debatten om innkjøpsordningen


http://kulturradet.no/vis-publikasjon/-/asset_publisher/N4dG/content/publikasjoner-innkj%C3%B8psordningene


Det har den siste uka vært skrevet mye i Aftenposten og andre aviser om innkjøpsordningene og statssekretær Knut Olav Åmås sitt utspill om å skjære ned på innkjøp av kriminallitteratur. Alle artiklene avslører at det fort blir mange debatter ut av dette. Og jeg forstår at jeg overhode ikke kjenner til innkjøpsordningene, ut over min opplevelse av dem gjennom arbeidet som bibliotekar. I biblioteket opplever jeg dem som et tveegget sverd.

Jannicke Røgler i Buskerud fylkesbibliotek laget raskt oversikten Innkjøpsordningene, prosentandel av tilvekst. Den viser, ikke overraskende, at jo mindre bibliotek og jo lavere budsjett, jo større prosentandel står k-fondbøkene for. Det varierer fra 10% til nesten 50%. Hvor avhengige er egentlig bibliotekene av denne ordningen?

Torbjørn Navelsaker viser til tall i en e-post på biblioteknorge. Folkebibliotekenes innkjøpsbudsjett for 2012 var på til sammen  135,4 millioner kroner. Kulturrådets bidrag til folkebiblioteksektoren gjennom Norsk kulturfond utgjorde i 2012 119,5 millioner kroner. Det vil si at de har en enorm makt over bibliotekenes samlinger. Nærmer seg 50% på landsbasis. Blir vi avhengige, eller er det en kjærkommen støtte og et viktig litteraturpolitisk samarbeid?

I de artiklene som ble skrevet i Aftenposten 16. januar (se lenker under), synes jeg det er argumentasjonen mot kutt i innkjøpsordningene, som er mest interessant. Det er nemlig folkebibliotekene og folkets rett på tilgang til krimbøker, som vektlegges. Innkjøpsordnigene er en statlig støtteordning for norsk bokutgivelser. Hensikten er å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere. Som et ledd i denne prosessen deles titlene ut til norske folkebibliotek, og noen andre bibliotek, slik at bøkene skal bli lest. Så kunne man argumentert med at norsk krim har blitt skikkelig bra. Den ligger på utlånstoppen i bibliotekene og salgstoppen i bokhandlene. Ordningen med innkjøp fungerer slik den er tenkt. Den er med på å produsere krim med litterær kvalitet, som blir lest.

I stedet argumenteres det med at innkjøpsordningen er en statlig satsing på folkebibliotekene. At de er et ledd i å skaffe et variert lesetilbud til den norske befolkningen. Og at Åmås sitt utstill dermed er et skudd for baugen på folkebibliotekene.

Men folkebibliotekene skal utvikle sin egen samling, uavhengig av k-fondbøkene. De skal utvikle en samling i kommunikasjon med sine lånere og brukere. K-fond burde være et supplement, ikke ryggraden i samlingsutviklinga. En statlig satsing som handler om å kjøpe inn bøker FOR folkebibliotekene? Hvor blir det da av den litterære kompetanse folkebibliotekene sitter på? Hvordan skal den utvikles? Og er det en slik statlig satsing folkebibliotekene ønsker?

Jeg før følelsen av at Aasrud og Fosnes Hansen bruker folkebibliotekene som argumenter fordi statsråden og kulturministeren har gitt signaler om at folkebibliotekene er et satsingsområde.

Aftenposten 16.1.14: Erik Fosnes Hansens artikkel Statssekretæren tenker høyt,og påfølgende artikkel med intervju bl.a. av Rigmor Aasrud: Protesterer mot politisk boksynsing
Aftenposten 10.1.14: Liten folkelig tanke ligger bak