Hva skal stå i folkebibliotekets hyller?

Torsdag 23. januar har Kristian Klausen innlegget “Innkjøpsordningen og biblioteksjefen” i DT. Han viser til et intervju med biblioteksjefen på Drammen folkebibliotek 16.1. i samme avis, hvor hun sier at hun mener en del av de titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningene, er uinteressante.

Kulturdepartementet har kuttet 10 millioner i Kulturrådets budsjett. Statssekretær Knut Olav Åmås uttalte i den sammenhengen at Kulturrådet for eksempel kunne ta kuttet ved å fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Åmås er blitt kritisert i riksmediene både for å uttale seg om hva Kulturrådet skal kjøpe inn, og for å ville fjerne den litteraturen som folk flest leser fra bibliotekene. Klausen kritiserer biblioteksjefen i Drammen og Høyre generelt for ikke å ville ta inn den smale litteraturen som de færreste leser. Spørsmålet for bibliotekene er: Hvilken litteratur skal leserne ha tilgang til gjennom folkebiblioteket?

Foto: Buskfybs fotostrøm på Flickr. CC BY-NC 2.0

Innkjøpsordningene ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel for å sikre en norsk bokproduksjon. De skal først og fremst sikre forfattere og forlag inntekter, slik at de kan få tid og rom til å dyrke fram gode forfatterskap. I dag er det 6 ulike innkjøpsordninger. Den største er innkjøp av norsk skjønnlitteratur for voksne, hvor ca. 200 titler årlig kjøpes inn i 1000 eksemplar og spres til ulike bibliotek. I tillegg kjøpes det inn noen titler for barn og unge, faglitteratur, tegneserier og tidsskrift. I 2012 utgjorde innkjøpsordningene 119,5 millioner kr. For folkebibliotekene utgjør dette på landsbasis over 40% av mediebudsjettene (budsjettet til bøker, tidsskrifter osv). Bibliotekene er forpliktet til å ta i mot og ha stående i 5 år alle de titlene som kjøpes inn, for slik å sikre leserne tilgang til den litteraturen som utgis.

Det er i siste instans Det litterære råd som bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedømmer hver enkelt bok etter dens litterære kvalitet. Men folkebibliotekene har også andre kriterier for innkjøp av litteratur enn litterær kvalitet, det skal også legges vekt på allsidighet og aktualitet (som det står i lov om folkebibliotek). Dette kalles på fagspråket samlingsutvikling. Bibliotekene skal ha en boksamling som både er brei, smal og midt i mellom, på norsk og andre språk. Litterære kriterier for hva som er en god bok er bare noen av de elementene som avgjør hva som skal stå i samlingen. For samlingsutviklingen skjer i kontinuerlig dialog med de som bruker biblioteket og det lokalsamfunnet biblioteket er en del av.

De siste 20 årene har bibliotekenes mediebudsjetter gradvis blitt trangere. I 1994 brukte kommunene kr. 41,63 pr innbygger til medier. I 2012 var tallet kr. 27,15. Når de kommunale overføringene er stadig synkende blir det færre frie midler som bibliotekene kan bruke til å utvikle sine samlinger. Det er altså mulig å lese biblioteksjefens uttalelser med litt andre briller enn Klausens. Biblioteksjefen viser et dilemma som bibliotekene står i, nemlig at i en slik økonomisk situasjon blir bøker som kommer gjennom innkjøpsordningen en så stor del av samlingen at de blir dominerende. Da kan det godt være at både biblioteksjef og ansatte ønsker seg en ordning som bedre gjenspeiler det lesebehovet det enkelte bibliotek opplever.

I mange år har e-boka vært et sterkt ønske hos leserne, men forlagene har vegret seg. Hvis det viktigste ved innkjøpsordningene faktisk er å få kvalitetslitteratur ut til folket, vil e-boka kunne spille en viktig rolle. Den sparer oss alle for fordyrende ledd som trykking, frakt og logistikk, plasting, katalogisering og hylleplass. La bibliotekene velge om de skal motta boka elektronisk eller på papir.

Bibliotekene er avhengige av god litteratur, og den er det forfatterne som produserer. Lånerne leser både breit og smalt, og alle sjangre skal være tilgjengelige. Men det trengs ikke like mange eksemplar av den smale litteraturen som av den breie, det sier seg selv. Bibliotekene ønsker ikke kutt i Kulturrådets budsjett, men de vil ha innkjøpsordninger som bedre ivaretar hele det litterære økosystemet. 

En forkortet utgave av dette innlegget står på trykk i Drammens tidende 28.1.14

Folkebiblioteket som argument i debatten om innkjøpsordningen

Det har den siste uka vært skrevet mye i Aftenposten og andre aviser om innkjøpsordningene og statssekretær Knut Olav Åmås sitt utspill om å skjære ned på innkjøp av kriminallitteratur. Alle artiklene avslører at det fort blir mange debatter ut av dette. Og jeg forstår at jeg overhode ikke kjenner til innkjøpsordningene, ut over min opplevelse av dem gjennom arbeidet som bibliotekar. I biblioteket opplever jeg dem som et tveegget sverd.

Jannicke Røgler i Buskerud fylkesbibliotek laget raskt oversikten Innkjøpsordningene, prosentandel av tilvekst. Den viser, ikke overraskende, at jo mindre bibliotek og jo lavere budsjett, jo større prosentandel står k-fondbøkene for. Det varierer fra 10% til nesten 50%. Hvor avhengige er egentlig bibliotekene av denne ordningen?

Torbjørn Navelsaker viser til tall i en e-post på biblioteknorge. Folkebibliotekenes innkjøpsbudsjett for 2012 var på til sammen  135,4 millioner kroner. Kulturrådets bidrag til folkebiblioteksektoren gjennom Norsk kulturfond utgjorde i 2012 119,5 millioner kroner. Det vil si at de har en enorm makt over bibliotekenes samlinger. Nærmer seg 50% på landsbasis. Blir vi avhengige, eller er det en kjærkommen støtte og et viktig litteraturpolitisk samarbeid?

I de artiklene som ble skrevet i Aftenposten 16. januar (se lenker under), synes jeg det er argumentasjonen mot kutt i innkjøpsordningene, som er mest interessant. Det er nemlig folkebibliotekene og folkets rett på tilgang til krimbøker, som vektlegges. Innkjøpsordnigene er en statlig støtteordning for norsk bokutgivelser. Hensikten er å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere. Som et ledd i denne prosessen deles titlene ut til norske folkebibliotek, og noen andre bibliotek, slik at bøkene skal bli lest. Så kunne man argumentert med at norsk krim har blitt skikkelig bra. Den ligger på utlånstoppen i bibliotekene og salgstoppen i bokhandlene. Ordningen med innkjøp fungerer slik den er tenkt. Den er med på å produsere krim med litterær kvalitet, som blir lest.

I stedet argumenteres det med at innkjøpsordningen er en statlig satsing på folkebibliotekene. At de er et ledd i å skaffe et variert lesetilbud til den norske befolkningen. Og at Åmås sitt utstill dermed er et skudd for baugen på folkebibliotekene.

Men folkebibliotekene skal utvikle sin egen samling, uavhengig av k-fondbøkene. De skal utvikle en samling i kommunikasjon med sine lånere og brukere. K-fond burde være et supplement, ikke ryggraden i samlingsutviklinga. En statlig satsing som handler om å kjøpe inn bøker FOR folkebibliotekene? Hvor blir det da av den litterære kompetanse folkebibliotekene sitter på? Hvordan skal den utvikles? Og er det en slik statlig satsing folkebibliotekene ønsker?

Jeg før følelsen av at Aasrud og Fosnes Hansen bruker folkebibliotekene som argumenter fordi statsråden og kulturministeren har gitt signaler om at folkebibliotekene er et satsingsområde.

Aftenposten 16.1.14: Erik Fosnes Hansens artikkel Statssekretæren tenker høyt,og påfølgende artikkel med intervju bl.a. av Rigmor Aasrud: Protesterer mot politisk boksynsing
Aftenposten 10.1.14: Liten folkelig tanke ligger bak