Framtidsbiblioteket: Avkobling/påkobling

Drammensbiblioteket. Foto: Anders Ericson.

Fredag 27.5. var det tredje runde om framtidsbiblioteket. Torsdagens fikk jeg ikke med meg. Mustafa Can, Abid Raja og Henriette Westhrin fra BLD satt i panelet og Svein Arne Tinnesand var ordstyrer. Jeg må med en gang si at jeg bare fikk med meg halvparten. Med to unger på slep var jeg glad til. Da damene på rekkene fremover begynte å snu seg og sende sure blikk, var det bare å innse at 2-åringen høres bedre av andre enn av en mor som er blitt mer eller mindre døv på det øret ;-)

Mustafa Can startet med å lese fra boka si, Tett inntil dagene. Der forteller han hvor viktig biblioteket var for ham, at det åpnet verden og tok ham med ut på en evigvarende reise. Han forteller også om den ene viktige bibliotekaren som ba ham lese Strindberg da han var ferdig med Den siste mohikaner. Han leste Röda rummet uten å skjønne en tøddel, men kjente at det var en fantastisk historie. Cans historie er fortellingen om litteraturformidleren og om opplevelsen av å bli sett som leser.

Også Abid Raja hadde en lignende historie: Moren er analfabet, faren hadde tre jobber og hjemme hos dem ble bøker oppfattet som rot. Da var det biblioteket som fanget ham inn. Raja fortalte at han ikke kom dit første gang for å lese, men for å spille bordtennis. Han begynte med barnebøker på urdu, men også i det biblioteket jobbet det en litteraturformidler som anbefalte andre bøker og som sendte ham videre i litteraturen.

Henriette Westhrin hiver seg på integrering; vi kan oppdage "de andres" verden og de kan bli kjent med vår gjennom litteraturen.

Disse fortellingene om barndommens opplevelse av litteraturen og lesingen vil Vetle Lid Larssen elske. De bekrefter en romantisk idé om biblioteket og litteraturen som kilder til å utvide vår mentale horisont og menneskelige innsikt. Mange bibliotekarer og litteraturelskere gleder seg selvfølgelig over å høre dette, jeg også. Men det er ikke nytt, og det tar oss ikke videre.



Så hva med påkoblingen?
Og det var selvsagt her min 2-åring oppdaget at når traktoren hans laget høy, skarp lyd ble mamma stressa og nervøs, og at lyden dermed var den letteste metoden for å få oss ut derfra.

Kan framtidsbiblioteket stimulere den litterære opplevelsen selv om papirromanen forsvinner? 

Lillehammer bibliotek på Facebook

Ja, så klart, tenker jeg. I dag var jeg innom biblioteket i Lillehammer. Det er et vakkert bibliotek med et torg i midten og halvetasjer på to av sidene. Folk kan henge over rekkverkene og se ned. Bibliotekkaféen Leseriet har inngang fra biblioteket. Det er absolutt et sted folk vil oppsøke og ønske å bruke selv om mange av papirbøkene forsvinner. Folk vil ha litterær veiledning, de vil ønske den litterære samtalen og det løse fellesskapet man kan kjenne med de andre som er i lokalet samtidig som en selv, uavhengig av om de leser en papirbok, jobber på pc, leser en e-bok, ser på utstillingene eller samtaler med noen. Det som er viktig for oss, er å markedsføre det geniale konseptet "bibliotek" slik at politikere og andre med makt og myndighet blir klar over at vi er oppdaterte, påkoblet og aktuelle.

Framtidsbiblioteket: "Bibliotekar, bli ved din lest"

Litteraturfestivalen på Lillehammer har en debattserie om framtidsbiblioteket. Det er Vetle Lid Larssen som har egget til diskusjon og meningsbryting. Han er en verdikonservativ og ideologisk intellektuell, og han har et sterkt følelsesmessig forhold til lesing og bibliotek. Nesten sterkere enn bibliotekarene, tenker jeg. Kronikken i Aftenposten holdt han også for deltagerne på Bibliotekdagene i Buskerud 9. mai 2011.

Men tilbake til Lillehammer: her deltok han i en ordveksling med Liv Sæteren, sjefen på Deichmanske. Tittelen er "Bibliotekar, bli ved din lest". Vetle Lid Larssens hovedpoeng innledningsvis er at lesing (eller "lesning" som han sier) trekker det korteste strået i konkurransen med alle de andre nye og mer spennende mediene. Men det burde vært omvendt. Mediene er ikke likestilte. Litteraturen inneholder en kompleksitet som er essensiell for å utvikle refleksjonsevne og empati. Leseprosessen fremmer intellektuell og emosjonell vekst. Detgjrø ikke dataspill og tegneserier. Kjernen i biblioteket er konsentrert lesing! Larssen har også gjort litt empirisk forskning: strategidokumentet til nye Deichmanske inneholder 11.150 ord. "Lesing" og "lese" er nevnt 10 ganger. Og han spør: "Hvis ikke biblioteket skal være bibliotek, hva skal vi da med biblioteket?"

Hva er et bibliotek?
Jeg synes dette er ærlige og viktige innspill i debatten om hva et bibliotek er eller skal være. Dessuten har jeg selv opplevd lesing slik Larssen beskriver, som en aktivitet som skjerper tanken og konsentrasjonen, gir forståelse og evne til å leve meg inn i andre mennesker, ulike verdener og fantasiens og virkelighetens muligheter. Men jeg er nå slett ikke sikker på om det bare er papirbasert lesing av romaner som fremmer denne evne, eller at biblioteket er et sted kun for litteraturformidling.

Liv Sæteren starter sitt innlegg på god (?) bibliotekarmanér: hun takker Larssen for debatten og sier at de egentlig ikke er uenige, men enige. Javel! Jeg oppfatter det som at hun ikke vil diskutere. Strategien til Deichmanske skal ta tak i det bibliotekarene ikke er gode i. Lesing og litteraturformidling er allerede gitt. Akkurat den kjøper jeg ikke. Hvis lesing og litteratur er vår kjerne, da vil vi vel fremheve og argumentere for det også i et strategidokument? Sæteren synes også det er forferdelig å kaste bøker, og slik jeg forsto henne er omløpstall alene ikke god nok grunn til å kassere en bok. Hvis den ikke har vært lest på 3 eller 5 år, må den ikke kasseres, men formidles. Høye utlånstall og fronting av bestselgere må ikke bli et mål, bibliotekarene må formidle det smale og vanskelige. Men Deichmnske skal kassere 100.000 bøker samtidig som de får 20.000 nye kvm., så jeg antar det må ligge en tanke om samlingsutvikling bak allikevel? Sæterens poeng er at det fysiske biblioteket skal fremme et møte mellom brukere/publikum og et innhold. Både bibliotekaren og rommet skal være med på å fremme dette møtet. Som eksempel bruker hun en utstilling hvor bøker, nettressurser, filmer, dataspill osv. belyser det samme tema, og dermed er med på å formidle kunnskap.

Larssen siterer en setning i strategien som sier at "bøkene skal være med å skape en atmosfære av bibliotek". Jeg skjønner jo at dette for en forfatter som oppfatter biblioteket som en arena for formidling av romaner, så er dette en fallitterklæring.

Så hva er et bibliotek? Slik jeg forsto ordskiftet er det dette Sæteren og Larssen er uenige om. Larssen mener at biblioteket skal fremme lesing, en aktivitet som gir intellektuell og emosjonell utvikling bedre enn noen annen aktivitet. Mens Sæteren mener at biblioteket er et rom som må koble ulike medier på en slik måte at det stimmulerer individet til kunnskapstilegnelse; gjennom formidling, ved å stimmulere til egenaktivitet, ved å iscensette innhold, være en møteplass og legge tilrette for læring. Så jeg oppfatter dem som ganske uenige, og jeg skulle ønske Sæteren kunne vært krassere mot Larssen og ikke bare være glad for at noen mener noe om bibliotek.