Det har den siste uka vært skrevet mye i Aftenposten og andre aviser om innkjøpsordningene og statssekretær Knut Olav Åmås sitt utspill om å skjære ned på innkjøp av kriminallitteratur. Alle artiklene avslører at det fort blir mange debatter ut av dette. Og jeg forstår at jeg overhode ikke kjenner til innkjøpsordningene, ut over min opplevelse av dem gjennom arbeidet som bibliotekar. I biblioteket opplever jeg dem som et tveegget sverd.
Jannicke Røgler i Buskerud fylkesbibliotek laget raskt oversikten Innkjøpsordningene, prosentandel av tilvekst. Den viser, ikke overraskende, at jo mindre bibliotek og jo lavere budsjett, jo større prosentandel står k-fondbøkene for. Det varierer fra 10% til nesten 50%. Hvor avhengige er egentlig bibliotekene av denne ordningen?
Torbjørn Navelsaker viser til tall i en e-post på biblioteknorge. Folkebibliotekenes innkjøpsbudsjett for 2012 var på til sammen 135,4 millioner kroner. Kulturrådets bidrag til folkebiblioteksektoren gjennom Norsk kulturfond utgjorde i 2012 119,5 millioner kroner. Det vil si at de har en enorm makt over bibliotekenes samlinger. Nærmer seg 50% på landsbasis. Blir vi avhengige, eller er det en kjærkommen støtte og et viktig litteraturpolitisk samarbeid?
I de artiklene som ble skrevet i Aftenposten 16. januar (se lenker under), synes jeg det er argumentasjonen mot kutt i innkjøpsordningene, som er mest interessant. Det er nemlig folkebibliotekene og folkets rett på tilgang til krimbøker, som vektlegges. Innkjøpsordnigene er en statlig støtteordning for norsk bokutgivelser. Hensikten er å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere. Som et ledd i denne prosessen deles titlene ut til norske folkebibliotek, og noen andre bibliotek, slik at bøkene skal bli lest. Så kunne man argumentert med at norsk krim har blitt skikkelig bra. Den ligger på utlånstoppen i bibliotekene og salgstoppen i bokhandlene. Ordningen med innkjøp fungerer slik den er tenkt. Den er med på å produsere krim med litterær kvalitet, som blir lest.
I stedet argumenteres det med at innkjøpsordningen er en statlig satsing på folkebibliotekene. At de er et ledd i å skaffe et variert lesetilbud til den norske befolkningen. Og at Åmås sitt utstill dermed er et skudd for baugen på folkebibliotekene.
Men folkebibliotekene skal utvikle sin egen samling, uavhengig av k-fondbøkene. De skal utvikle en samling i kommunikasjon med sine lånere og brukere. K-fond burde være et supplement, ikke ryggraden i samlingsutviklinga. En statlig satsing som handler om å kjøpe inn bøker FOR folkebibliotekene? Hvor blir det da av den litterære kompetanse folkebibliotekene sitter på? Hvordan skal den utvikles? Og er det en slik statlig satsing folkebibliotekene ønsker?
Jeg før følelsen av at Aasrud og Fosnes Hansen bruker folkebibliotekene som argumenter fordi statsråden og kulturministeren har gitt signaler om at folkebibliotekene er et satsingsområde.
Aftenposten 16.1.14: Erik Fosnes Hansens artikkel Statssekretæren tenker høyt,og påfølgende artikkel med intervju bl.a. av Rigmor Aasrud: Protesterer mot politisk boksynsing
Aftenposten 10.1.14: Liten folkelig tanke ligger bak
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar