Hva skal stå i folkebibliotekets hyller?

Torsdag 23. januar har Kristian Klausen innlegget “Innkjøpsordningen og biblioteksjefen” i DT. Han viser til et intervju med biblioteksjefen på Drammen folkebibliotek 16.1. i samme avis, hvor hun sier at hun mener en del av de titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningene, er uinteressante.

Kulturdepartementet har kuttet 10 millioner i Kulturrådets budsjett. Statssekretær Knut Olav Åmås uttalte i den sammenhengen at Kulturrådet for eksempel kunne ta kuttet ved å fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Åmås er blitt kritisert i riksmediene både for å uttale seg om hva Kulturrådet skal kjøpe inn, og for å ville fjerne den litteraturen som folk flest leser fra bibliotekene. Klausen kritiserer biblioteksjefen i Drammen og Høyre generelt for ikke å ville ta inn den smale litteraturen som de færreste leser. Spørsmålet for bibliotekene er: Hvilken litteratur skal leserne ha tilgang til gjennom folkebiblioteket?

Foto: Buskfybs fotostrøm på Flickr. CC BY-NC 2.0

Innkjøpsordningene ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel for å sikre en norsk bokproduksjon. De skal først og fremst sikre forfattere og forlag inntekter, slik at de kan få tid og rom til å dyrke fram gode forfatterskap. I dag er det 6 ulike innkjøpsordninger. Den største er innkjøp av norsk skjønnlitteratur for voksne, hvor ca. 200 titler årlig kjøpes inn i 1000 eksemplar og spres til ulike bibliotek. I tillegg kjøpes det inn noen titler for barn og unge, faglitteratur, tegneserier og tidsskrift. I 2012 utgjorde innkjøpsordningene 119,5 millioner kr. For folkebibliotekene utgjør dette på landsbasis over 40% av mediebudsjettene (budsjettet til bøker, tidsskrifter osv). Bibliotekene er forpliktet til å ta i mot og ha stående i 5 år alle de titlene som kjøpes inn, for slik å sikre leserne tilgang til den litteraturen som utgis.

Det er i siste instans Det litterære råd som bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedømmer hver enkelt bok etter dens litterære kvalitet. Men folkebibliotekene har også andre kriterier for innkjøp av litteratur enn litterær kvalitet, det skal også legges vekt på allsidighet og aktualitet (som det står i lov om folkebibliotek). Dette kalles på fagspråket samlingsutvikling. Bibliotekene skal ha en boksamling som både er brei, smal og midt i mellom, på norsk og andre språk. Litterære kriterier for hva som er en god bok er bare noen av de elementene som avgjør hva som skal stå i samlingen. For samlingsutviklingen skjer i kontinuerlig dialog med de som bruker biblioteket og det lokalsamfunnet biblioteket er en del av.

De siste 20 årene har bibliotekenes mediebudsjetter gradvis blitt trangere. I 1994 brukte kommunene kr. 41,63 pr innbygger til medier. I 2012 var tallet kr. 27,15. Når de kommunale overføringene er stadig synkende blir det færre frie midler som bibliotekene kan bruke til å utvikle sine samlinger. Det er altså mulig å lese biblioteksjefens uttalelser med litt andre briller enn Klausens. Biblioteksjefen viser et dilemma som bibliotekene står i, nemlig at i en slik økonomisk situasjon blir bøker som kommer gjennom innkjøpsordningen en så stor del av samlingen at de blir dominerende. Da kan det godt være at både biblioteksjef og ansatte ønsker seg en ordning som bedre gjenspeiler det lesebehovet det enkelte bibliotek opplever.

I mange år har e-boka vært et sterkt ønske hos leserne, men forlagene har vegret seg. Hvis det viktigste ved innkjøpsordningene faktisk er å få kvalitetslitteratur ut til folket, vil e-boka kunne spille en viktig rolle. Den sparer oss alle for fordyrende ledd som trykking, frakt og logistikk, plasting, katalogisering og hylleplass. La bibliotekene velge om de skal motta boka elektronisk eller på papir.

Bibliotekene er avhengige av god litteratur, og den er det forfatterne som produserer. Lånerne leser både breit og smalt, og alle sjangre skal være tilgjengelige. Men det trengs ikke like mange eksemplar av den smale litteraturen som av den breie, det sier seg selv. Bibliotekene ønsker ikke kutt i Kulturrådets budsjett, men de vil ha innkjøpsordninger som bedre ivaretar hele det litterære økosystemet. 

En forkortet utgave av dette innlegget står på trykk i Drammens tidende 28.1.14

Folkebiblioteket som argument i debatten om innkjøpsordningen

Det har den siste uka vært skrevet mye i Aftenposten og andre aviser om innkjøpsordningene og statssekretær Knut Olav Åmås sitt utspill om å skjære ned på innkjøp av kriminallitteratur. Alle artiklene avslører at det fort blir mange debatter ut av dette. Og jeg forstår at jeg overhode ikke kjenner til innkjøpsordningene, ut over min opplevelse av dem gjennom arbeidet som bibliotekar. I biblioteket opplever jeg dem som et tveegget sverd.

Jannicke Røgler i Buskerud fylkesbibliotek laget raskt oversikten Innkjøpsordningene, prosentandel av tilvekst. Den viser, ikke overraskende, at jo mindre bibliotek og jo lavere budsjett, jo større prosentandel står k-fondbøkene for. Det varierer fra 10% til nesten 50%. Hvor avhengige er egentlig bibliotekene av denne ordningen?

Torbjørn Navelsaker viser til tall i en e-post på biblioteknorge. Folkebibliotekenes innkjøpsbudsjett for 2012 var på til sammen  135,4 millioner kroner. Kulturrådets bidrag til folkebiblioteksektoren gjennom Norsk kulturfond utgjorde i 2012 119,5 millioner kroner. Det vil si at de har en enorm makt over bibliotekenes samlinger. Nærmer seg 50% på landsbasis. Blir vi avhengige, eller er det en kjærkommen støtte og et viktig litteraturpolitisk samarbeid?

I de artiklene som ble skrevet i Aftenposten 16. januar (se lenker under), synes jeg det er argumentasjonen mot kutt i innkjøpsordningene, som er mest interessant. Det er nemlig folkebibliotekene og folkets rett på tilgang til krimbøker, som vektlegges. Innkjøpsordnigene er en statlig støtteordning for norsk bokutgivelser. Hensikten er å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere. Som et ledd i denne prosessen deles titlene ut til norske folkebibliotek, og noen andre bibliotek, slik at bøkene skal bli lest. Så kunne man argumentert med at norsk krim har blitt skikkelig bra. Den ligger på utlånstoppen i bibliotekene og salgstoppen i bokhandlene. Ordningen med innkjøp fungerer slik den er tenkt. Den er med på å produsere krim med litterær kvalitet, som blir lest.

I stedet argumenteres det med at innkjøpsordningen er en statlig satsing på folkebibliotekene. At de er et ledd i å skaffe et variert lesetilbud til den norske befolkningen. Og at Åmås sitt utstill dermed er et skudd for baugen på folkebibliotekene.

Men folkebibliotekene skal utvikle sin egen samling, uavhengig av k-fondbøkene. De skal utvikle en samling i kommunikasjon med sine lånere og brukere. K-fond burde være et supplement, ikke ryggraden i samlingsutviklinga. En statlig satsing som handler om å kjøpe inn bøker FOR folkebibliotekene? Hvor blir det da av den litterære kompetanse folkebibliotekene sitter på? Hvordan skal den utvikles? Og er det en slik statlig satsing folkebibliotekene ønsker?

Jeg før følelsen av at Aasrud og Fosnes Hansen bruker folkebibliotekene som argumenter fordi statsråden og kulturministeren har gitt signaler om at folkebibliotekene er et satsingsområde.

Aftenposten 16.1.14: Erik Fosnes Hansens artikkel Statssekretæren tenker høyt,og påfølgende artikkel med intervju bl.a. av Rigmor Aasrud: Protesterer mot politisk boksynsing
Aftenposten 10.1.14: Liten folkelig tanke ligger bak

Crative commons : hva er det?

 Jeg var på konferansen Open access i Bergen osndag 25. og torsdag 26. september 2013. Fremtiden er åpen var tittelen på seminaret. Jeg var i følge påmeldtelista den eneste fra et folkebibliotek som var med. Men det var mye relevant stoff også for oss i folkebibliotekene. Hva skjer når forskningsresultatene blir publisert i åpne arkiv eller OA-tidsskrift? Det blir en viktig kilde for folkebibliotekene, og vi må vite om og kunne søke i de ulike universite- og høgskolearkivene.

Mitt oppdrag i etterkant, er å formidle om Crative Commons. Hva er det og hvordan angår det oss? Det var Gisle Hannemyr som snakket om dette i Bergen. Her er lenke til foredraget hans.

Der hvor opphavspersonen selv ønsker å dele sitt verk
I dag er det slik at npr en person lager et kulturelt eller kunstnerisk verk, gis det automatisk vern gjennom Åndsverkloven. Loven skal sikre opphavspersonen alle rettigheter til det produktet vedkommende har skapet. Den har også to klarer barrierer for bruk: pris (tilgang koster penger) og gjenbruk (gjenbruk er kun lov i sitatretten; indeksering og søk er faktisk ikke lov i fht. Åndsverkloven).

I 2001 ble organisasjonen Creative Commons etablert i USA. Formålet deres er å legge tilrette for at opphavspersoner selv skal kunne bestemme hvilke rettigheter due ønsker til et verk, og hvilke de vil frasi seg. Grunntanken er at opphavspersoner ønsker å dele sitt verk med andre fordi det skjer krative og skapende ting når man deler med hverandre. En creative commons kan kanskje oversettes med en skapende allmenning- et sted hvor verk og opphavspersoner kan mingle med andre verk og opphavspersoner, og derigjennom oppstrår det nye kunsteriske uttrykk. Dette må bli lovlig!

Creative Commons har laget 4 lisenser, som skal sikre at denne delingen skjer på juridisk legale måter. Det vil si at vi alle har en åndsverklov i bunnen, og at CC-lisensene legges oppå denne.

Hvordan skal vi så referere til bilder som er lagt ut med en CC-lisens?
Den vanskeligste omstillingen for meg, er å forstå at det faktisk er opphavspersonen som ønsker å fraskrive seg retten helt eller delvis til et åndsverk. Det vil si at det å følge opp om for eksempel et bilde blir brukt slik eller sånn ikke er i hovedfokus. Det er heller ønsket om at bildet nettopp skal bli brukt og leve et live videre ut over opphavspersonens grenser.


Det som vanligvis ønskes at skal gjengis, er navn/attribution. Navn/attribution beskrives med BY. Videre er det vanlig at man setter en Non-commersial-lisens, altså at verket ikke kan gjengis med kommersielle hensikter. Det betegne NC. På Creatriv Commons Norge er det en enkel oversikt over lisenselementene og lisensene. Når du bruker for eksempel et bilde på en blogg eller i en plakat, så er det viktig at lisensen som bildet er publisert under oppgi, og de elemenetene som lisensen krever (som ofteste navn). Videre må det være en lenke til bildets URL hvis man bruker det på nettet. På en plakat vil jeg tro at det er unødvendig med den URLen, da den ikke har noen funksjon. Men det må gjerne stå for eksempel at bildet er hentet fra NNs fotostrøm på flickr.

Katt på svalt mosstak av Johan Michaëlsson Tilgjengelig under CC BY-NC-ND 3.0

 Smart verktøy for flickrbilder
ImageCodr er et smart lite nettsted som lager HTML-koder av flickrbilder du vil bruke. Lim inn URLen fra flickr, og nettstedet gir det både en HTML-kode som du kan bruke på blogg eller annen nettside, og bildet med riktig undertekst som kan kopieres inn i et wordark. Supersmart!

  by  johanmede 

Folkebiblioteket som formidler av helseinformasjon

7.11.2012 har Drammens tidende en artikkel med tittelen Buskerud på krefttoppen. I artikkelen vises det til en rapport som Kreftregisteret har utarbeidet for avisa, og som viser at fylket ligger som nr. 3 på landsbasis, for tidsrommet 2006-2010. Det er føflekkreft og leukemi som er de to største kreftformene i Buskerud. Men også rystkreft og prostata er høyt.

Fra AltzheimerHelps fotostrøm på Flickr, CC BY-SA 2.0

På Drammensbiblioteket har Høgskolen i Buskerud sitt biblioteket spisskompetanse på å jobbe forskningsbasert for kildesøk i helsedatabaser, de kjenner faglitteraturen innenfor helsefagfeltet, og de jobber hele tiden med å utvikle sine biblitoekfaglige kompetanse på helsefag. Kompetansen der er rettet mot studenter, fagpersonell og forskere. I Drammen deler folkebiblioteket lokaler med høgskolebiblioteket. Fagboksamlingene står om hverandre i reolene, og skrankene våre står sammen i en enhet. Vi har fortsatt to katalogsystem, dessverre; noe som gjør at brukerne våre og vi selv hele tiden må forholde oss til at vi er to bibliotek. Men tilgangen til hverandres medier og kompetanse er allikevel en stor fordel for hvert enkelt biblioteks brukere. Men hvordan har det påvirket den faglige utviklingen av de to bibliotekene?

Et av de forslagene som har kommet opp til videre samarbeid, er folkebiblioteket som en formidler av helseinformasjon til allmenn befolkening. Hvordan kan folkebiblioteket møte det informasjonsbehovet som mennesker som enten selv er rammet av sykdom, eller deres pårøreden, har?

Det er allerede folk som kommer og spør etter informasjon om ulike sykdommer. Noen ganger skjønner ,an at vedkommende selv er syk, andre ganger er det mer usikkert. Folkebiblioteket har ingen oversikt over denne brukergruppa eller hvor mange lån det er snakk om. Dermed har vi heller ingen idé om hvor mange det kan være der ute som ville vært interessert i å bruke biblioteket til å få fatt i informasjon.

Fra AltzheimerHelps fotostrøm på Flickr, CC BY-SA 2.0

Når lokalavisa skriver artikler om hvordan fylket ligger i det nasjonale toppskiktet på tilfeller av kreft, vil jeg tror at det finnes et stort informasjonsbehov ute blant folk. En god del informasjon og kontakt får man antagelig gjennom organisasjoner og foreninger, som Kreftforeningen, Diabetesforbundet og andre. Jeg synes det vil være spennende å finne ut av hvilket informasjonsbehov folk som er syke kan ha, og hvilket behov deres pårørende har. Jeg antar at folkebiblioteket kan være en mye mer bevisst formidler av denne typen litteratur og informasjon - om det nå finnes på nett eller i papir. Det kan bli gøy å undersøke dette nærmere.