Hva skal stå i folkebibliotekets hyller?

Torsdag 23. januar har Kristian Klausen innlegget “Innkjøpsordningen og biblioteksjefen” i DT. Han viser til et intervju med biblioteksjefen på Drammen folkebibliotek 16.1. i samme avis, hvor hun sier at hun mener en del av de titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningene, er uinteressante.

Kulturdepartementet har kuttet 10 millioner i Kulturrådets budsjett. Statssekretær Knut Olav Åmås uttalte i den sammenhengen at Kulturrådet for eksempel kunne ta kuttet ved å fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Åmås er blitt kritisert i riksmediene både for å uttale seg om hva Kulturrådet skal kjøpe inn, og for å ville fjerne den litteraturen som folk flest leser fra bibliotekene. Klausen kritiserer biblioteksjefen i Drammen og Høyre generelt for ikke å ville ta inn den smale litteraturen som de færreste leser. Spørsmålet for bibliotekene er: Hvilken litteratur skal leserne ha tilgang til gjennom folkebiblioteket?

Foto: Buskfybs fotostrøm på Flickr. CC BY-NC 2.0

Innkjøpsordningene ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel for å sikre en norsk bokproduksjon. De skal først og fremst sikre forfattere og forlag inntekter, slik at de kan få tid og rom til å dyrke fram gode forfatterskap. I dag er det 6 ulike innkjøpsordninger. Den største er innkjøp av norsk skjønnlitteratur for voksne, hvor ca. 200 titler årlig kjøpes inn i 1000 eksemplar og spres til ulike bibliotek. I tillegg kjøpes det inn noen titler for barn og unge, faglitteratur, tegneserier og tidsskrift. I 2012 utgjorde innkjøpsordningene 119,5 millioner kr. For folkebibliotekene utgjør dette på landsbasis over 40% av mediebudsjettene (budsjettet til bøker, tidsskrifter osv). Bibliotekene er forpliktet til å ta i mot og ha stående i 5 år alle de titlene som kjøpes inn, for slik å sikre leserne tilgang til den litteraturen som utgis.

Det er i siste instans Det litterære råd som bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedømmer hver enkelt bok etter dens litterære kvalitet. Men folkebibliotekene har også andre kriterier for innkjøp av litteratur enn litterær kvalitet, det skal også legges vekt på allsidighet og aktualitet (som det står i lov om folkebibliotek). Dette kalles på fagspråket samlingsutvikling. Bibliotekene skal ha en boksamling som både er brei, smal og midt i mellom, på norsk og andre språk. Litterære kriterier for hva som er en god bok er bare noen av de elementene som avgjør hva som skal stå i samlingen. For samlingsutviklingen skjer i kontinuerlig dialog med de som bruker biblioteket og det lokalsamfunnet biblioteket er en del av.

De siste 20 årene har bibliotekenes mediebudsjetter gradvis blitt trangere. I 1994 brukte kommunene kr. 41,63 pr innbygger til medier. I 2012 var tallet kr. 27,15. Når de kommunale overføringene er stadig synkende blir det færre frie midler som bibliotekene kan bruke til å utvikle sine samlinger. Det er altså mulig å lese biblioteksjefens uttalelser med litt andre briller enn Klausens. Biblioteksjefen viser et dilemma som bibliotekene står i, nemlig at i en slik økonomisk situasjon blir bøker som kommer gjennom innkjøpsordningen en så stor del av samlingen at de blir dominerende. Da kan det godt være at både biblioteksjef og ansatte ønsker seg en ordning som bedre gjenspeiler det lesebehovet det enkelte bibliotek opplever.

I mange år har e-boka vært et sterkt ønske hos leserne, men forlagene har vegret seg. Hvis det viktigste ved innkjøpsordningene faktisk er å få kvalitetslitteratur ut til folket, vil e-boka kunne spille en viktig rolle. Den sparer oss alle for fordyrende ledd som trykking, frakt og logistikk, plasting, katalogisering og hylleplass. La bibliotekene velge om de skal motta boka elektronisk eller på papir.

Bibliotekene er avhengige av god litteratur, og den er det forfatterne som produserer. Lånerne leser både breit og smalt, og alle sjangre skal være tilgjengelige. Men det trengs ikke like mange eksemplar av den smale litteraturen som av den breie, det sier seg selv. Bibliotekene ønsker ikke kutt i Kulturrådets budsjett, men de vil ha innkjøpsordninger som bedre ivaretar hele det litterære økosystemet. 

En forkortet utgave av dette innlegget står på trykk i Drammens tidende 28.1.14

Hva er et bibliotek?

Christian Tybring-Gjedde i Oslo FrP tok før sommeren fram et gammelt kort fra ermet: privatisering av bibliotekene. Han foreslår at brukere av bibliotekene i Oslo skal betale en årsavgift. Denne gangen er argumentasjonen at “det har folk råd til” og at informasjon er lett tilgjengelig på nett. Ergo trenger ikke kommunen "sponse" biblioteket lengre. Tidligere har liknende forslag vært begrunnet i konkurransevridning i forhold til bokhandlere og butikker som leier ut eller selger filmer, og at det er urettferdig at folk som ikke bruker biblioteket skal være med på å betale for tjenesten over skatteseddelen. Utspill av denne typen, som ser biblioteket kun som en utgiftspost og ikke som en verdiskaper, dukker opp fra tid til annen. De baserer seg også på en forestilling om at biblioteket er et rent utlånssted for samtidslitteratur. Men bibliotekene er mye mer enn det, og har vært det lenge. De legger til rette for møter mellom mennesker, mellom mennesker og tekster, for opplevelser og læring. De har samtidens bredde i medieutvalget og den historiske dybden, ikke minst fordi det enkelte bibliotek er ledd i et nasjonalt og internasjonalt nettverk som gjør at de kan skaffe så og si “alt”. Jeg vil derfor bruke denne anledningen til å forklare hvorfor vi skal ha en slik gratis institusjon også i dagens Norge.

Norge er et demokrati. Et demokrati krever en opplyst befolkning som kan orientere seg og sette seg inn i saker, diskutere og gjøre seg opp meninger slik at de kan delta i debatter og stemme ved valg. Biblioteket er ett av flere politiske virkemiddel for å stimulere til dette. Bibliotekets oppgave er å stille informasjonskilder gratis til disposisjon og veilede i "jungelen", slik at folk kan orientere seg og bygge kunnskap som fundament for egne meninger. Demokrati og marked går godt i lag, men markedet er ingen garantist for demokratiet. Det kan Kina tjene som eksempel på. Det er ikke nødvendigvis i markedets interesse at befolkningen er opplyst. Opplysning er derfor ikke et oppdrag man kan overlate til markedskreftene.

Samtidig er det slik at for å kunne hevde seg i det globale markedet, så trenger norsk næringsliv en befolkning som er nysgjerrige, vitebegjærlige, omstillingsdyktige og innovative. Vårt samfunn baserer seg mer og mer på høyteknologi. Innovasjon og nytenking er essensielt for bedrifters utvikling og produktivitet. Biblioteket er igjen et politisk virkemiddel for å stimulere befolkningen til å søke kunnskap. For eksempel er alle universitetsbibliotekene offentlige og samlingene deres tilgjengelige for alle over 18 år. Men du kan også bestille lån fra samlingene via ditt lokale bibliotek. På skattebetalernes vegne burde FrP heller forlange at forskningsresultater produsert av norske forskere, som har fått gratis utdannelse i Norge og som jobber ved norske offentlige forskningsinstitusjoner, skal være gratis tilgjengelig for alle. I dag er det tidsskriftforlag som tjener penger og får enerett på mye av norske forskeres artikkelproduksjon.

Norge trenger en lesende og skrivende befolkning. Uten leselyst ingen varig leseferdighet. Bibliotekene stimulerer til leselyst. Sett i lys av konkurranseargumentet er det jo interessant at bestselgerforfattere som for eksempel Jo Nesbø også har de lengste ventelistene på biblioteket. De som selger bra, leses av enda flere. Bokhandlere og bibliotek er ikke nødvendigvis i konkurranse med hverandre. I Drammen samarbeider for eksempel Norli og Drammen bibliotek om Litteraturuka. Pocket-bøker er billige, ja. Og at folk kjøper og leser dem er viktig for leseferdighetene. Men for eksempel barn fra 8-10 årsalderen kan over flere år være storlesere og pløye haugevis av bøker; på biblioteket er tilgangen uendelig og uavhengig av foreldres prioriteringer.

At informasjon finnes “på nettet” er heller ikke noe argument for å legge ned bibliotekene. Det er fortsatt mye som ikke er tilgjengelig elektronisk. Og av det som finnes, er det ikke alt alle har adgang til. Ofte er verdifull informasjonen som jeg allerede har nevnt, abonnementsbasert. Men alle er heller ikke like flinke eller i stand til å finne frem i den informasjonen som er tilgjengelig. Når for eksempel offentlig sektor digitaliseres, er suksessen avhengig av brukernes it-kunnskaper. Mange bibliotek tilbyr allerede opplæring i søking, kildekritikk og bruk av Internett, og potensialet er mye større.

Men bibliotekene er også fysiske møteplasser i sitt lokalsamfunn. Her møtes folk som bor i samme område, men fra ulike generasjoner, og med ulik sosial- og kulturell bakgrunn. Slik fungerer bibliotekene integrerende og er med på å gi tilhørighet og lokal identitet.

Visse samfunnsmessige ordninger krever at alle er med og betaler. Det er ordninger som gavner samfunnet, men kanskje ikke direkte alle enkeltindivid. Barnetrygden er et virkemiddel for å stimulere til at det fødes barn i Norge. Det er ikke alle som får egne barn og dermed får direkte nytte av denne trygden, men det er et gode for alle at folketallet ikke synker. Hvem skal ta seg av deg når du blir gammel? Biblioteket er på samme måte en ordning som sikrer at folk leser, at de har tilgang til usensurert informasjon og at det finnes ett ikke-kommersielt sted i lokalsamfunnet hvor hvem som helst kan møte hvem som helst. Alle benytter det ikke i like stor grad, men alle har nytte av det.

Folkebiblioteket er den mest brukte kommunale tjenesten. Bibliotekstatistikken fra SSB (Statistisk sentralbyrå) viser at bibliotekene hadde over 22 millioner besøkende i 2009. Innbyggerundersøkelsen fra DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT), viser at folkebibliotekene skårer høyest av alle offentlige tjenester når det gjelder innbyggernes tilfredshet. For noen år siden ble det i førsteamanuensis Svanhild Aabøs doktoravhandling slått fast at folkebiblioteket er verdt fire ganger mer enn det koster. For hver skattekrone til bibliotek får samfunnet det firedobbelte igjen. Aabø viste at biblioteket har verdi både for brukerne og for dem som ikke selv bruker det. Folk mener at biblioteket er viktig for dem selv og familien, men verdsetter også at andre personer bruker det, at det sprer kultur og kunnskap, tar vare på litteraturarven og fremmer demokrati og likhet.

Innlegget har jeg skrevet som leder av NBF avd. Buskerud og det er sendt lokalavisene i fylket.