Framtidsbiblioteket: Avkobling/påkobling

Drammensbiblioteket. Foto: Anders Ericson.

Fredag 27.5. var det tredje runde om framtidsbiblioteket. Torsdagens fikk jeg ikke med meg. Mustafa Can, Abid Raja og Henriette Westhrin fra BLD satt i panelet og Svein Arne Tinnesand var ordstyrer. Jeg må med en gang si at jeg bare fikk med meg halvparten. Med to unger på slep var jeg glad til. Da damene på rekkene fremover begynte å snu seg og sende sure blikk, var det bare å innse at 2-åringen høres bedre av andre enn av en mor som er blitt mer eller mindre døv på det øret ;-)

Mustafa Can startet med å lese fra boka si, Tett inntil dagene. Der forteller han hvor viktig biblioteket var for ham, at det åpnet verden og tok ham med ut på en evigvarende reise. Han forteller også om den ene viktige bibliotekaren som ba ham lese Strindberg da han var ferdig med Den siste mohikaner. Han leste Röda rummet uten å skjønne en tøddel, men kjente at det var en fantastisk historie. Cans historie er fortellingen om litteraturformidleren og om opplevelsen av å bli sett som leser.

Også Abid Raja hadde en lignende historie: Moren er analfabet, faren hadde tre jobber og hjemme hos dem ble bøker oppfattet som rot. Da var det biblioteket som fanget ham inn. Raja fortalte at han ikke kom dit første gang for å lese, men for å spille bordtennis. Han begynte med barnebøker på urdu, men også i det biblioteket jobbet det en litteraturformidler som anbefalte andre bøker og som sendte ham videre i litteraturen.

Henriette Westhrin hiver seg på integrering; vi kan oppdage "de andres" verden og de kan bli kjent med vår gjennom litteraturen.

Disse fortellingene om barndommens opplevelse av litteraturen og lesingen vil Vetle Lid Larssen elske. De bekrefter en romantisk idé om biblioteket og litteraturen som kilder til å utvide vår mentale horisont og menneskelige innsikt. Mange bibliotekarer og litteraturelskere gleder seg selvfølgelig over å høre dette, jeg også. Men det er ikke nytt, og det tar oss ikke videre.



Så hva med påkoblingen?
Og det var selvsagt her min 2-åring oppdaget at når traktoren hans laget høy, skarp lyd ble mamma stressa og nervøs, og at lyden dermed var den letteste metoden for å få oss ut derfra.

Kan framtidsbiblioteket stimulere den litterære opplevelsen selv om papirromanen forsvinner? 

Lillehammer bibliotek på Facebook

Ja, så klart, tenker jeg. I dag var jeg innom biblioteket i Lillehammer. Det er et vakkert bibliotek med et torg i midten og halvetasjer på to av sidene. Folk kan henge over rekkverkene og se ned. Bibliotekkaféen Leseriet har inngang fra biblioteket. Det er absolutt et sted folk vil oppsøke og ønske å bruke selv om mange av papirbøkene forsvinner. Folk vil ha litterær veiledning, de vil ønske den litterære samtalen og det løse fellesskapet man kan kjenne med de andre som er i lokalet samtidig som en selv, uavhengig av om de leser en papirbok, jobber på pc, leser en e-bok, ser på utstillingene eller samtaler med noen. Det som er viktig for oss, er å markedsføre det geniale konseptet "bibliotek" slik at politikere og andre med makt og myndighet blir klar over at vi er oppdaterte, påkoblet og aktuelle.

Framtidsbiblioteket: "Bibliotekar, bli ved din lest"

Litteraturfestivalen på Lillehammer har en debattserie om framtidsbiblioteket. Det er Vetle Lid Larssen som har egget til diskusjon og meningsbryting. Han er en verdikonservativ og ideologisk intellektuell, og han har et sterkt følelsesmessig forhold til lesing og bibliotek. Nesten sterkere enn bibliotekarene, tenker jeg. Kronikken i Aftenposten holdt han også for deltagerne på Bibliotekdagene i Buskerud 9. mai 2011.

Men tilbake til Lillehammer: her deltok han i en ordveksling med Liv Sæteren, sjefen på Deichmanske. Tittelen er "Bibliotekar, bli ved din lest". Vetle Lid Larssens hovedpoeng innledningsvis er at lesing (eller "lesning" som han sier) trekker det korteste strået i konkurransen med alle de andre nye og mer spennende mediene. Men det burde vært omvendt. Mediene er ikke likestilte. Litteraturen inneholder en kompleksitet som er essensiell for å utvikle refleksjonsevne og empati. Leseprosessen fremmer intellektuell og emosjonell vekst. Detgjrø ikke dataspill og tegneserier. Kjernen i biblioteket er konsentrert lesing! Larssen har også gjort litt empirisk forskning: strategidokumentet til nye Deichmanske inneholder 11.150 ord. "Lesing" og "lese" er nevnt 10 ganger. Og han spør: "Hvis ikke biblioteket skal være bibliotek, hva skal vi da med biblioteket?"

Hva er et bibliotek?
Jeg synes dette er ærlige og viktige innspill i debatten om hva et bibliotek er eller skal være. Dessuten har jeg selv opplevd lesing slik Larssen beskriver, som en aktivitet som skjerper tanken og konsentrasjonen, gir forståelse og evne til å leve meg inn i andre mennesker, ulike verdener og fantasiens og virkelighetens muligheter. Men jeg er nå slett ikke sikker på om det bare er papirbasert lesing av romaner som fremmer denne evne, eller at biblioteket er et sted kun for litteraturformidling.

Liv Sæteren starter sitt innlegg på god (?) bibliotekarmanér: hun takker Larssen for debatten og sier at de egentlig ikke er uenige, men enige. Javel! Jeg oppfatter det som at hun ikke vil diskutere. Strategien til Deichmanske skal ta tak i det bibliotekarene ikke er gode i. Lesing og litteraturformidling er allerede gitt. Akkurat den kjøper jeg ikke. Hvis lesing og litteratur er vår kjerne, da vil vi vel fremheve og argumentere for det også i et strategidokument? Sæteren synes også det er forferdelig å kaste bøker, og slik jeg forsto henne er omløpstall alene ikke god nok grunn til å kassere en bok. Hvis den ikke har vært lest på 3 eller 5 år, må den ikke kasseres, men formidles. Høye utlånstall og fronting av bestselgere må ikke bli et mål, bibliotekarene må formidle det smale og vanskelige. Men Deichmnske skal kassere 100.000 bøker samtidig som de får 20.000 nye kvm., så jeg antar det må ligge en tanke om samlingsutvikling bak allikevel? Sæterens poeng er at det fysiske biblioteket skal fremme et møte mellom brukere/publikum og et innhold. Både bibliotekaren og rommet skal være med på å fremme dette møtet. Som eksempel bruker hun en utstilling hvor bøker, nettressurser, filmer, dataspill osv. belyser det samme tema, og dermed er med på å formidle kunnskap.

Larssen siterer en setning i strategien som sier at "bøkene skal være med å skape en atmosfære av bibliotek". Jeg skjønner jo at dette for en forfatter som oppfatter biblioteket som en arena for formidling av romaner, så er dette en fallitterklæring.

Så hva er et bibliotek? Slik jeg forsto ordskiftet er det dette Sæteren og Larssen er uenige om. Larssen mener at biblioteket skal fremme lesing, en aktivitet som gir intellektuell og emosjonell utvikling bedre enn noen annen aktivitet. Mens Sæteren mener at biblioteket er et rom som må koble ulike medier på en slik måte at det stimmulerer individet til kunnskapstilegnelse; gjennom formidling, ved å stimmulere til egenaktivitet, ved å iscensette innhold, være en møteplass og legge tilrette for læring. Så jeg oppfatter dem som ganske uenige, og jeg skulle ønske Sæteren kunne vært krassere mot Larssen og ikke bare være glad for at noen mener noe om bibliotek.

Ungdomsbokgilde

Ungdomsbokgilde i Buskerud arrangeres årlig torsdagen i uke 42, i forbindelse med Litteraturuka i Drammen. Og for mange bibliotekarer, lærere og forlagsfolk har dette etter hvert blitt en fast årlig "happening". I år synes jeg det var nærmest perfekt!

Hovedprogrammet er de seks bibliotekarerenes presentasjoner av til sammen 30 av årets ungdomsbokutgivelser. "De seks" er Mari Nordø Pettersen, Stig Elvis Furset, Beate Ranheim, Randi Helgerud, Marit Gautneb og Vera Grønborg Aubert. Det som kjennetegner presentasjonene, er den levende og personlige formidlingen. Anmeldelsene er subjektive, men samtidig begrunnet i lang og bred lesererfaring, kjennskap til ungdomsbokas litterære felt, kjærlighet til litteraturen og i respekt og forståelse for ungdomsleseren. De har holdt på i noen år nå, og det merkes. De er alle profesjonelle, opptrer sikkert og scenevant. Det er herlig å være publikum og bli både opplyst og underholdt.

I mellom bokpratene er det ulike innslag. I år var det fire ungdommer som presenterte sine favorittbøker, og seinere tolv ungdommer som holdt egne bokprater. Det fungerte veldig bra. Ungdommene var godt forberedt, snakket med hjerte og engasjement og utstrålte den lesegleden vi som formidlere ønsker å vekke.

Ellers fortalte Kjetil Johnsen om det å skrive serielitteratur for undgom, og han slo også et slag for e-boka: vi må nå ungdommene gjennom de kanalene de bruker, som elektroniske lesebrett og dupeditter. Forlagssjef i Omnipax Anne Horn skrøt først uhemmet av arrangementet før hun snakket om det å utgi ungdomslitteratur. Hun ønsket også å diskutere om det finnes tabu'er i litteraturen for ungdom. Noe hun selv syntes var problematisk, var bøker hvor hovedpersonen ender med å ta sitt eget liv. Det kom flere gode kommentarer, blant annet spørsmålet om vi ikke skal kunne gi ungdom litterært stoff om noe som mange kanskje opplever i livet ... det kan jo også være noen tar avstand fra selvmord ved å lese om noen som gjør det.

Tilslutt avsluttet Stein Erik Lunde med å lese og fortelle fra sitt liv med Bob Dylan.

Og jeg gikk ut i oktoberhøsten, oppløftet og inspirert. Tusen takk til arrangørene!

Informasjonskompetanse i Agder

Universitetet i Agder er nasjonalt ressurssenter for skolebibliotek, og har blant annet ansvar for nettstedet Skolebibliotek. Fredag 12.3. var vi en gjeng som møttes for å diskutere begrepet informasjonskompetanse og hvordan skolebiblioteknettstedet kan bli en brukervennlig ressurssamling.

Program for skolebibliotekutvikling hviler på to stolper: lesing/leseopplæring og informasjonskompetanse. Tiltak for leseutvikling er rettet mot grunnskolen, mens tiltak for informasjonskompetanse favner fra 1. trinn til og med vgo. Sistnevnte skal formidles hovedsaklig gjennom en nettbasert idésamling, og det var det tema vi diskuterte. Det var flere spennede innlegg, men jeg referer bare noen av dem her.

Tove Pemmer Sætre, Høgskolen i Bergen, definerte informasjonskompetanse som "en evne til å søke, lokalisere, vurdere og ta i bruk informasjon i egen kunnskapsutvikling". Det tilsvarer ALAs definisjon som sier at: "To be information literate, a person must be able to recognize when information is needed and have the ability to locate, evaluate, and use effectively the needed information"

Videre differensierte hun mellom informasjonskompetanse IK og digital kompetanse DK: DK er videre enn IK; det er ferdigheter, kunnskap og holdninger, og derfor ikke så knyttet opp mot læring av fag og emner som IK. DK er også tekniske ferdigheter og kreativ bruk. IK henger også sammen med leseferdigheter, bl.a. Louise Limberg viser i Textflytt och sökslump hvordan leseforståelsen er nødvendig for å kunne forstå sitt informasjonsbehov.

Anne Mangen fra Lesesenteret ved UiS fortalte om sine funn i doktorgradavhandling "Ja takk begge deler, om perspektiver på lesing og skolebiblioteket i overgangen fra papir til skjerm". Hvilke konsekvenser får forskjellen papir-skjerm for læring og skolebibliotekets rolle? Teknologien gjør noe med våre kognitive tilbøyeligheter, måten vi tenker på, og ulike teknologier inngir til ulike måter å lese på. I vår kontekst er det interessant at man kan lese for informasjonsinnhenting, og man kan lese for kunnskapstilegnelse. Mangen mente det var for mye fokus på eksperimentering og en fascinasjon for alt det nye i skolen, og at man godt kan ha en konservativ og forsiktig tilnærming til bruk av for eksempel web 2.0-teknologier i undervisningen. Vi må ha som mål at elevene skal kunne den mer krevende ferdigheten å lese for kunnskapstilegnelse, ikke bare den mer overflatiske lesingen for informasjonsinnhenting.

Lise Alsted Henrichsen fra Professionshøjskolen UCC i København fortalte om hvordan de jobber med informasjonskompetanse i Danmark. Noe av det jeg grep fatt i av det hun sa, var viktigheten av pedagogisk utdanning for skolebibliotekarene. De trenger et felles språk med lærerne for å kunne samarbeide effektivt og konstruktivt. Det er pedagogenes fagspråk som dominerer i skolehverdagen, og bibliotekarene må beherske dette for å kunne nå frem.

Helena Francke fra Høgskolan i Borås fortalte om to prosjekt de holder på med der. StilBib, om leseutvikling og skolebibliotekets pedagogiske rolle og "EXAKT: Expertis, auktoritet och kontroll på Internet : en studie av formandet av källkritik i webb 2.0-miljöer". I sistnevnte undersøkes elevers bruk av informasjonen og kildekritikk. Resultatene tyder på at lærere/bibliotekarer bør bruke tid på å lære elevene formulering av problemstillinger, at elevene bør styrke sine evner i å vurdere og ta i bruk informasjon heller enn å søke spesifikt, og at man bør gå fra å bruke generelle sjekklister for kildekritikk til å kunne finne kildekritiske aspekter koblet til det spesifikke faget/emnet. Læreren og/eller bibliotekaren bør være aktive medskapere i læreprosessen, altså drive aktiv veiledning.

Alle innleggene var interessante, og det ble dessverre alt for liten tid til å diskutere de enkelte og hva de kan bety for hvordan vi bør jobbe med informasjonskompetanse. Den siste timen brukte vi til å diskutere hvordan en ressursside om dette bør bygges opp og presentere seg. Noen av momentene var:
- hvem er målgruppen? (lærere, skolebibliotekarer, elever?)
- hvem/hvilken gruppe kan gi siden legitimitet? Det at visse personer knytter seg til siden, vil tiltrekke seg andre
- informasjonskompetansebegrepet bør brytes ned i sine enkelte bestanddeler, "blomst med kronblad", og hver enkelt del presenteres skikkelig
- bør det være en redaksjonell side eller en side hvor "hvem som helst" kan legge inn informasjon? Det ble vist til Kolla källan, hvor man både kan legge inn egne opplegg, men som samtidig styres av en redaktør i hel stilling.
- hvordan kan man sikre at eksempelsamlingen er så konkret at den kan "brukes direkte", men samtidig ikke så smal at den ikke kan overføres til mer generelle forhold? En idé her er kanskje å la brukere selv legge inn egne undervisningsopplegg, samtidig som det også utarbeides mer generelle forslag fra UiA.
- kanskje man burde gjøre en spørreundersøkelse for å avdekke hvilket behov som finnes i forhold til en slik ressursside?

Det skal bli spennende å følge med på hva som skjer videre ved UiA