Christian Tybring-Gjedde i Oslo FrP tok før sommeren fram et gammelt kort fra ermet: privatisering av bibliotekene. Han foreslår at brukere av bibliotekene i Oslo skal betale en årsavgift. Denne gangen er argumentasjonen at “det har folk råd til” og at informasjon er lett tilgjengelig på nett. Ergo trenger ikke kommunen "sponse" biblioteket lengre. Tidligere har liknende forslag vært begrunnet i konkurransevridning i forhold til bokhandlere og butikker som leier ut eller selger filmer, og at det er urettferdig at folk som ikke bruker biblioteket skal være med på å betale for tjenesten over skatteseddelen. Utspill av denne typen, som ser biblioteket kun som en utgiftspost og ikke som en verdiskaper, dukker opp fra tid til annen. De baserer seg også på en forestilling om at biblioteket er et rent utlånssted for samtidslitteratur. Men bibliotekene er mye mer enn det, og har vært det lenge. De legger til rette for møter mellom mennesker, mellom mennesker og tekster, for opplevelser og læring. De har samtidens bredde i medieutvalget og den historiske dybden, ikke minst fordi det enkelte bibliotek er ledd i et nasjonalt og internasjonalt nettverk som gjør at de kan skaffe så og si “alt”. Jeg vil derfor bruke denne anledningen til å forklare hvorfor vi skal ha en slik gratis institusjon også i dagens Norge.
Norge er et demokrati. Et demokrati krever en opplyst befolkning som kan orientere seg og sette seg inn i saker, diskutere og gjøre seg opp meninger slik at de kan delta i debatter og stemme ved valg. Biblioteket er ett av flere politiske virkemiddel for å stimulere til dette. Bibliotekets oppgave er å stille informasjonskilder gratis til disposisjon og veilede i "jungelen", slik at folk kan orientere seg og bygge kunnskap som fundament for egne meninger. Demokrati og marked går godt i lag, men markedet er ingen garantist for demokratiet. Det kan Kina tjene som eksempel på. Det er ikke nødvendigvis i markedets interesse at befolkningen er opplyst. Opplysning er derfor ikke et oppdrag man kan overlate til markedskreftene.
Samtidig er det slik at for å kunne hevde seg i det globale markedet, så trenger norsk næringsliv en befolkning som er nysgjerrige, vitebegjærlige, omstillingsdyktige og innovative. Vårt samfunn baserer seg mer og mer på høyteknologi. Innovasjon og nytenking er essensielt for bedrifters utvikling og produktivitet. Biblioteket er igjen et politisk virkemiddel for å stimulere befolkningen til å søke kunnskap. For eksempel er alle universitetsbibliotekene offentlige og samlingene deres tilgjengelige for alle over 18 år. Men du kan også bestille lån fra samlingene via ditt lokale bibliotek. På skattebetalernes vegne burde FrP heller forlange at forskningsresultater produsert av norske forskere, som har fått gratis utdannelse i Norge og som jobber ved norske offentlige forskningsinstitusjoner, skal være gratis tilgjengelig for alle. I dag er det tidsskriftforlag som tjener penger og får enerett på mye av norske forskeres artikkelproduksjon.
Norge trenger en lesende og skrivende befolkning. Uten leselyst ingen varig leseferdighet. Bibliotekene stimulerer til leselyst. Sett i lys av konkurranseargumentet er det jo interessant at bestselgerforfattere som for eksempel Jo Nesbø også har de lengste ventelistene på biblioteket. De som selger bra, leses av enda flere. Bokhandlere og bibliotek er ikke nødvendigvis i konkurranse med hverandre. I Drammen samarbeider for eksempel Norli og Drammen bibliotek om Litteraturuka. Pocket-bøker er billige, ja. Og at folk kjøper og leser dem er viktig for leseferdighetene. Men for eksempel barn fra 8-10 årsalderen kan over flere år være storlesere og pløye haugevis av bøker; på biblioteket er tilgangen uendelig og uavhengig av foreldres prioriteringer.
At informasjon finnes “på nettet” er heller ikke noe argument for å legge ned bibliotekene. Det er fortsatt mye som ikke er tilgjengelig elektronisk. Og av det som finnes, er det ikke alt alle har adgang til. Ofte er verdifull informasjonen som jeg allerede har nevnt, abonnementsbasert. Men alle er heller ikke like flinke eller i stand til å finne frem i den informasjonen som er tilgjengelig. Når for eksempel offentlig sektor digitaliseres, er suksessen avhengig av brukernes it-kunnskaper. Mange bibliotek tilbyr allerede opplæring i søking, kildekritikk og bruk av Internett, og potensialet er mye større.
Men bibliotekene er også fysiske møteplasser i sitt lokalsamfunn. Her møtes folk som bor i samme område, men fra ulike generasjoner, og med ulik sosial- og kulturell bakgrunn. Slik fungerer bibliotekene integrerende og er med på å gi tilhørighet og lokal identitet.
Visse samfunnsmessige ordninger krever at alle er med og betaler. Det er ordninger som gavner samfunnet, men kanskje ikke direkte alle enkeltindivid. Barnetrygden er et virkemiddel for å stimulere til at det fødes barn i Norge. Det er ikke alle som får egne barn og dermed får direkte nytte av denne trygden, men det er et gode for alle at folketallet ikke synker. Hvem skal ta seg av deg når du blir gammel? Biblioteket er på samme måte en ordning som sikrer at folk leser, at de har tilgang til usensurert informasjon og at det finnes ett ikke-kommersielt sted i lokalsamfunnet hvor hvem som helst kan møte hvem som helst. Alle benytter det ikke i like stor grad, men alle har nytte av det.
Folkebiblioteket er den mest brukte kommunale tjenesten. Bibliotekstatistikken fra SSB (Statistisk sentralbyrå) viser at bibliotekene hadde over 22 millioner besøkende i 2009. Innbyggerundersøkelsen fra DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT), viser at folkebibliotekene skårer høyest av alle offentlige tjenester når det gjelder innbyggernes tilfredshet. For noen år siden ble det i førsteamanuensis Svanhild Aabøs doktoravhandling slått fast at folkebiblioteket er verdt fire ganger mer enn det koster. For hver skattekrone til bibliotek får samfunnet det firedobbelte igjen. Aabø viste at biblioteket har verdi både for brukerne og for dem som ikke selv bruker det. Folk mener at biblioteket er viktig for dem selv og familien, men verdsetter også at andre personer bruker det, at det sprer kultur og kunnskap, tar vare på litteraturarven og fremmer demokrati og likhet.
Innlegget har jeg skrevet som leder av
NBF avd. Buskerud og det er sendt lokalavisene i fylket.
Mest spennende innleder for meg personlig var rådmann i Drammen, Osmund Kaldheim. Det har vært mye debatt i Drammen rundt biblioteksjefens rett til å ta opp et hvilket som helst tema til debatt. For meg var det helt nytt å høre en rådmann snakke sin rolle i forhold til bibliotek, og i denne sammenhengen lovendringen. "Rådmannen skal være lojal overfor biblioteksjefen, ikke omvendt". Kaldheim var opptatt av å presisere at rådmann ikke er biblioteksjefens fiende, men at man har ulike roller, og han oppklarte de tre mystiske setningene i svaret som Ulla Nordgarden (V) fikk da hun stilte spørsmål til kommunestyret om biblioteksjefens redaktøransvar. Svaret på spm. 1, siste tre setninger er "byråkratspråk", som forteller om forskjellen på strukturelt ansvar (som ordfører og rådmann har) og innholdsansvar (som biblioteksjefen har).
