Liv Evju har på oppdrag fra BF gjort en undersøkelse om hvordan skolebokordningen påvirker arbeidsforholdene på skolebibliotek i videregående opplæring rundt om i landet. Over hele fire sider legges resultatene fra undersøkelsen frem i siste nummer av Bibliotekaren (3/2010). Ikke uventet er det begredelig lesing. Som skolebibliotekar ved en videregående skole og medlem av BF svarte jeg selv på undersøkelsen, men jeg må medgi at jeg nølte litt med å svare. Grunnen var at jeg ante at undersøkelsen allerede hadde en fasit som den søkte å få bekreftet: at skolebokordningen er en stor fysisk og psykisk belastning for skolebibliotekarene, påført dem av en ignorant skoleledelse.
Jeg blir altså ikke overrasket over resultatet; at bibliotekarene i det store og hele er blitt degradert til noe så nedverdigende som å organisere inn- og utlån av skolebøker på bekostning av andre mye viktigere oppgaver. Vi som kunne vært lekre travhester i jevnt løp rundt banen med halen rett ut og manen blafrende i vinden, må nå svette foran plogen.
Det er klart at dette er en stor jobb, både organisatorisk og fysisk. Min hensikt med kommentaren til undersøkelsen er ikke å kritisere bibliotekarer som opplever skolebokordningen som en arbeidsbelastning, men jeg mener at spørsmålene og utgangspunktet for undersøkelsen gjør at denne typen erfaringer får ufortjent mye oppmerksomhet i forhold til andre erfaringer. Vi er flere skolebibliotekarer i Buskerud som ikke kjenner oss igjen i beskrivelsen, og som synes fremstillingen av bibliotekarene som syke og svake ofre for skoleledelsens skalting og valting, ikke kan stå uimotsagt.
Skolebibliotekars spesialkompetanse
Et av Evjus argumenter mot at denne ordningen skal legges til skolebiblioteket, er at bibliotekarens spesialkompetanse blir skadelidende. Jeg må da spørre om Evju virkelig mener at organisering og ekspedering av inn- og utlån ikke tilhører bibliotekarens spesialkompetanse? Skolen min betaler hvert år noen tusen for et biblioteksystem hvor inn- og utlånsmodulen, sammen med katalogen, er de to mest sentrale delene, og hvert år er jeg på todagers brukermøte i regi av min biblioteksystemleverandør. Det kan faktisk være at noen skolebibliotekarer ville oppfattet det som en overseelse hvis ikke rektor skulle spørre om dette er noe biblioteket kan organisere og ekspedere.
Evju mener at det kun er én administrativ oppgave som kan karakteriseres som skolebibliotekfaglig spesialkompetanse, nemlig ”innsamling og kontroll av boktitler - det vi kaller verifisering i vårt fagspråk”. Jeg oppfatter at hun her mener at vi skal dobbeltsjekke isbn-numre og antall eksemplar, men ikke foreta selve bestillingen. Hun bruker faktisk ganske mye plass på å beskrive hvor viktig det er å kunne finne riktig isbn-nummer. Hvorfor kan ikke skolebibliotekaren like gjerne foreta bestillingen når hun allerede har brukt såpass mye tid på å verifisere den? Bokbestilling er ellers noe jeg allerede gjør flere ganger i uka, og jeg føler absolutt at dette er innenfor mitt fagområde.
I min arbeidsdag på en videregående skole, bruker jeg det aller meste av tiden på inn- og utlån, samtaler med og praktisk hjelp til brukere, samt innkjøp og registrering i katalog. Det jeg er mest interessert i og som jeg prioriterer høyest, men som jeg bruker minst tid på, er besøk i klassene - enten det dreier seg om bokprat, informasjonskompetanse, forfatterbesøk eller andre kurs og innlegg for lærere eller elever. Jeg trenger imidlertid ikke å legge denne typen aktiviteter til de tre første eller de fire siste ukene av skoleåret. Selv om andre skolebibliotek bruker mer tid på pedagogisk virksomhet, finner jeg det likevel overdrevent å påstå at skolebibliotekordningen skulle komme i vegen for dette. Det er jo skolebibliotekaren som organiserer ut- og innlånet. Hos meg får ingen lånt eller levert skolebøker når jeg er i klassebesøk. Da er det bare selvbetjent utlån som er tilgjengelig og elever som ikke har fått skolebøker må komme tilbake når jeg er der. Klassebesøk er viktigst! Derfor prioriterer jeg klassebesøk når de tre første ukene med utlevering av skolebøker er over, noe jeg da mener å ha både bibliotekfaglige og pedagogiske argumenter for å gjøre.
Det å kunne organisere skolebokordningen handler blant annet om å kunne vurdere når og hvordan utdeling av bøker skal skje. Det er ikke nødvendig å holde åpent hele dagen hele året for inn- og utlevering. Det kan for eksempel settes opp en timeplan for når de ulike aktivitetene i biblioteket skal foregå. I hvilken grad og på hvilket detaljnivå man ønsker å organisere skolebokutlånet, det får den enkelte bibliotekar avgjøre. Slike vurderinger og avgjørelser faller etter mitt syn innenfor mitt fagområde og mitt kompetansefelt. Jeg vil faktisk hevde at det er en del av min spesialkompetanse.
Hvilket bilde skapes det av skolebibliotekarene i vgo.?
En annen fare med Evjus fremstilling er at leseren kan få inntrykk av det virkelig ikke er en eneste skolebibliotekarer i videregående opplæring som har klart å gjøre noe positivt ut av denne oppgaven. Rett skal være rett, det står faktisk tre linjer om at fem bibliotekarer kommer med positive kommentarer. Men ingen av disse fem blir referert på hvordan ordningen har vært med på å synliggjøre dem eller gi status. Tvert i mot blir de nevnt under den misvisende overskriften "Frustrasjon og oppgitthet”.
Men faktisk har jeg og flere av mine kolleger opplevd å få nærmere kontakt med lærere og ledelse gjennom skolebokordningen. For noen har den gitt mulighet til å utvise organisatorisk kompetanse og bli et sentralt ledd i organiseringen av ordningen. I undersøkelsen spørres det spesifikt om viktige skolebibliotekoppgaver blitt skadelidende i perioden. Hvorfor spørres det ikke like spesifikt om bibliotekaren har opplevd positive ringvirkninger eller gjort erfaringer som gjør at hun opplever ordningen som positiv?
Skolebibliotekets største fare er å sette seg på sin høye hest og være seg selv nok. Jeg sier ikke at skolebokutlånet er en velsignelse, også jeg opplever at det er mye styr og mas akkurat ved ut-og innlevering. Jeg har heller ikke fått nok lønnskompensasjon, og jeg er veldig glad for at BF i Buskerud gjør en jobb for at vi som har påtatt oss oppgaven skal få dette kompensert. Men som skolebibliotekar er jeg en del av en moderinstitusjon, og den eneste måte jeg kan oppnå anseelse og respekt på er ved å være med på å løse de utfordringene institusjonen får, og så vise fram hva jeg gjør og hvor viktig den jobben er.
Dessverre føler jeg at Evjus undersøkelse tegner et bilde av skolebibliotekaren som et hjelpeløst offer for en arbeidsgiver som hverken forstår hennes spesialkompetanse eller er interessert i den. I stedet for å liste opp en masse oppgaver som hun allerede har definert som innenfor eller utenfor bibliotekarens spesialkompetanse, burde hun interessert seg for hvilken spesialkompetanse en skolebibliotekar tilegner seg gjennom jobben. Og nei, det handler ikke om å utvikle muskler til å lempe tonnevis av bøker med papir laget av pulverisert stein, det handler om å organisere denne store mengden bøker slik at det blir så lite løfting og ekstra-arbeid som mulig. Det handler om å sørge for at det blir så lite svinn som mulig og samtidig kunne vurdere når svinnet koster mindre enn å bruke tid på administrasjon. Det handler om å samarbeide med andre kolleger som også har fått sin del av administrasjon av denne ordningen, slik at man sammen kan få til et smidig system og drive en skole.
En av bibliotekarene i undersøkelsen peker på at statistikken er misvisende fordi den ikke gjengir den aktiviteten som faktisk foregår i biblioteket, når man ikke kan registrere skolebokutlånet. Det synes jeg virkelig er noe å gripe fatt i. Liv Evju burde heller ta en prat med dem som utarbeider statistikkene, slik at vi får mulighet til å tallfeste hvilke oppgaver som gjøres og hva som faktisk foregår i skolebiblioteket.
Dette svaret er publisert i Bibliotekaren 4/2010
