Folkebiblioteket som argument i debatten om innkjøpsordningen

Det har den siste uka vært skrevet mye i Aftenposten og andre aviser om innkjøpsordningene og statssekretær Knut Olav Åmås sitt utspill om å skjære ned på innkjøp av kriminallitteratur. Alle artiklene avslører at det fort blir mange debatter ut av dette. Og jeg forstår at jeg overhode ikke kjenner til innkjøpsordningene, ut over min opplevelse av dem gjennom arbeidet som bibliotekar. I biblioteket opplever jeg dem som et tveegget sverd.

Jannicke Røgler i Buskerud fylkesbibliotek laget raskt oversikten Innkjøpsordningene, prosentandel av tilvekst. Den viser, ikke overraskende, at jo mindre bibliotek og jo lavere budsjett, jo større prosentandel står k-fondbøkene for. Det varierer fra 10% til nesten 50%. Hvor avhengige er egentlig bibliotekene av denne ordningen?

Torbjørn Navelsaker viser til tall i en e-post på biblioteknorge. Folkebibliotekenes innkjøpsbudsjett for 2012 var på til sammen  135,4 millioner kroner. Kulturrådets bidrag til folkebiblioteksektoren gjennom Norsk kulturfond utgjorde i 2012 119,5 millioner kroner. Det vil si at de har en enorm makt over bibliotekenes samlinger. Nærmer seg 50% på landsbasis. Blir vi avhengige, eller er det en kjærkommen støtte og et viktig litteraturpolitisk samarbeid?

I de artiklene som ble skrevet i Aftenposten 16. januar (se lenker under), synes jeg det er argumentasjonen mot kutt i innkjøpsordningene, som er mest interessant. Det er nemlig folkebibliotekene og folkets rett på tilgang til krimbøker, som vektlegges. Innkjøpsordnigene er en statlig støtteordning for norsk bokutgivelser. Hensikten er å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere. Som et ledd i denne prosessen deles titlene ut til norske folkebibliotek, og noen andre bibliotek, slik at bøkene skal bli lest. Så kunne man argumentert med at norsk krim har blitt skikkelig bra. Den ligger på utlånstoppen i bibliotekene og salgstoppen i bokhandlene. Ordningen med innkjøp fungerer slik den er tenkt. Den er med på å produsere krim med litterær kvalitet, som blir lest.

I stedet argumenteres det med at innkjøpsordningen er en statlig satsing på folkebibliotekene. At de er et ledd i å skaffe et variert lesetilbud til den norske befolkningen. Og at Åmås sitt utstill dermed er et skudd for baugen på folkebibliotekene.

Men folkebibliotekene skal utvikle sin egen samling, uavhengig av k-fondbøkene. De skal utvikle en samling i kommunikasjon med sine lånere og brukere. K-fond burde være et supplement, ikke ryggraden i samlingsutviklinga. En statlig satsing som handler om å kjøpe inn bøker FOR folkebibliotekene? Hvor blir det da av den litterære kompetanse folkebibliotekene sitter på? Hvordan skal den utvikles? Og er det en slik statlig satsing folkebibliotekene ønsker?

Jeg før følelsen av at Aasrud og Fosnes Hansen bruker folkebibliotekene som argumenter fordi statsråden og kulturministeren har gitt signaler om at folkebibliotekene er et satsingsområde.

Aftenposten 16.1.14: Erik Fosnes Hansens artikkel Statssekretæren tenker høyt,og påfølgende artikkel med intervju bl.a. av Rigmor Aasrud: Protesterer mot politisk boksynsing
Aftenposten 10.1.14: Liten folkelig tanke ligger bak

Crative commons : hva er det?

 Jeg var på konferansen Open access i Bergen osndag 25. og torsdag 26. september 2013. Fremtiden er åpen var tittelen på seminaret. Jeg var i følge påmeldtelista den eneste fra et folkebibliotek som var med. Men det var mye relevant stoff også for oss i folkebibliotekene. Hva skjer når forskningsresultatene blir publisert i åpne arkiv eller OA-tidsskrift? Det blir en viktig kilde for folkebibliotekene, og vi må vite om og kunne søke i de ulike universite- og høgskolearkivene.

Mitt oppdrag i etterkant, er å formidle om Crative Commons. Hva er det og hvordan angår det oss? Det var Gisle Hannemyr som snakket om dette i Bergen. Her er lenke til foredraget hans.

Der hvor opphavspersonen selv ønsker å dele sitt verk
I dag er det slik at npr en person lager et kulturelt eller kunstnerisk verk, gis det automatisk vern gjennom Åndsverkloven. Loven skal sikre opphavspersonen alle rettigheter til det produktet vedkommende har skapet. Den har også to klarer barrierer for bruk: pris (tilgang koster penger) og gjenbruk (gjenbruk er kun lov i sitatretten; indeksering og søk er faktisk ikke lov i fht. Åndsverkloven).

I 2001 ble organisasjonen Creative Commons etablert i USA. Formålet deres er å legge tilrette for at opphavspersoner selv skal kunne bestemme hvilke rettigheter due ønsker til et verk, og hvilke de vil frasi seg. Grunntanken er at opphavspersoner ønsker å dele sitt verk med andre fordi det skjer krative og skapende ting når man deler med hverandre. En creative commons kan kanskje oversettes med en skapende allmenning- et sted hvor verk og opphavspersoner kan mingle med andre verk og opphavspersoner, og derigjennom oppstrår det nye kunsteriske uttrykk. Dette må bli lovlig!

Creative Commons har laget 4 lisenser, som skal sikre at denne delingen skjer på juridisk legale måter. Det vil si at vi alle har en åndsverklov i bunnen, og at CC-lisensene legges oppå denne.

Hvordan skal vi så referere til bilder som er lagt ut med en CC-lisens?
Den vanskeligste omstillingen for meg, er å forstå at det faktisk er opphavspersonen som ønsker å fraskrive seg retten helt eller delvis til et åndsverk. Det vil si at det å følge opp om for eksempel et bilde blir brukt slik eller sånn ikke er i hovedfokus. Det er heller ønsket om at bildet nettopp skal bli brukt og leve et live videre ut over opphavspersonens grenser.


Det som vanligvis ønskes at skal gjengis, er navn/attribution. Navn/attribution beskrives med BY. Videre er det vanlig at man setter en Non-commersial-lisens, altså at verket ikke kan gjengis med kommersielle hensikter. Det betegne NC. På Creatriv Commons Norge er det en enkel oversikt over lisenselementene og lisensene. Når du bruker for eksempel et bilde på en blogg eller i en plakat, så er det viktig at lisensen som bildet er publisert under oppgi, og de elemenetene som lisensen krever (som ofteste navn). Videre må det være en lenke til bildets URL hvis man bruker det på nettet. På en plakat vil jeg tro at det er unødvendig med den URLen, da den ikke har noen funksjon. Men det må gjerne stå for eksempel at bildet er hentet fra NNs fotostrøm på flickr.

Katt på svalt mosstak av Johan Michaëlsson Tilgjengelig under CC BY-NC-ND 3.0

 Smart verktøy for flickrbilder
ImageCodr er et smart lite nettsted som lager HTML-koder av flickrbilder du vil bruke. Lim inn URLen fra flickr, og nettstedet gir det både en HTML-kode som du kan bruke på blogg eller annen nettside, og bildet med riktig undertekst som kan kopieres inn i et wordark. Supersmart!

  by  johanmede 

Folkebiblioteket som formidler av helseinformasjon

7.11.2012 har Drammens tidende en artikkel med tittelen Buskerud på krefttoppen. I artikkelen vises det til en rapport som Kreftregisteret har utarbeidet for avisa, og som viser at fylket ligger som nr. 3 på landsbasis, for tidsrommet 2006-2010. Det er føflekkreft og leukemi som er de to største kreftformene i Buskerud. Men også rystkreft og prostata er høyt.

Fra AltzheimerHelps fotostrøm på Flickr, CC BY-SA 2.0

På Drammensbiblioteket har Høgskolen i Buskerud sitt biblioteket spisskompetanse på å jobbe forskningsbasert for kildesøk i helsedatabaser, de kjenner faglitteraturen innenfor helsefagfeltet, og de jobber hele tiden med å utvikle sine biblitoekfaglige kompetanse på helsefag. Kompetansen der er rettet mot studenter, fagpersonell og forskere. I Drammen deler folkebiblioteket lokaler med høgskolebiblioteket. Fagboksamlingene står om hverandre i reolene, og skrankene våre står sammen i en enhet. Vi har fortsatt to katalogsystem, dessverre; noe som gjør at brukerne våre og vi selv hele tiden må forholde oss til at vi er to bibliotek. Men tilgangen til hverandres medier og kompetanse er allikevel en stor fordel for hvert enkelt biblioteks brukere. Men hvordan har det påvirket den faglige utviklingen av de to bibliotekene?

Et av de forslagene som har kommet opp til videre samarbeid, er folkebiblioteket som en formidler av helseinformasjon til allmenn befolkening. Hvordan kan folkebiblioteket møte det informasjonsbehovet som mennesker som enten selv er rammet av sykdom, eller deres pårøreden, har?

Det er allerede folk som kommer og spør etter informasjon om ulike sykdommer. Noen ganger skjønner ,an at vedkommende selv er syk, andre ganger er det mer usikkert. Folkebiblioteket har ingen oversikt over denne brukergruppa eller hvor mange lån det er snakk om. Dermed har vi heller ingen idé om hvor mange det kan være der ute som ville vært interessert i å bruke biblioteket til å få fatt i informasjon.

Fra AltzheimerHelps fotostrøm på Flickr, CC BY-SA 2.0

Når lokalavisa skriver artikler om hvordan fylket ligger i det nasjonale toppskiktet på tilfeller av kreft, vil jeg tror at det finnes et stort informasjonsbehov ute blant folk. En god del informasjon og kontakt får man antagelig gjennom organisasjoner og foreninger, som Kreftforeningen, Diabetesforbundet og andre. Jeg synes det vil være spennende å finne ut av hvilket informasjonsbehov folk som er syke kan ha, og hvilket behov deres pårørende har. Jeg antar at folkebiblioteket kan være en mye mer bevisst formidler av denne typen litteratur og informasjon - om det nå finnes på nett eller i papir. Det kan bli gøy å undersøke dette nærmere.

Rapport for stipend brukt til deltakelse på pre-konferansen The Road to Information Literacy : librarians as facilitators of learning, Tampere 8.-10.8.2012

Om konferansen

Fra 8. til 10. august var jeg på plass i Tampere på pre-konferansen til IFLA; Theroad to information literacy : librarians as facilitators of learning En konferanse kanskje mest for bibliotekarer i UH-sektoren og skolebibliotek, som jobber aktivt med informasjonskompetanse. Men Petter von Krogh og jeg var der som representanter for fylkesbibliotek og folkebibliotek, fordi vi har hatt et prosjekt hvor vi har jobbet med
å utvikle folkebiblioteket som læringsarena, se Bibarena : Buskerudbibliotekenesom læringsarena. Skal folkebibliotekene legge mer eller bedre tilrette for læring og kunnskapstilegnelse i sine lokaliteter, vil det også måtte medføre at bibliotekarens rolle og oppgaver vil endre seg - kanskje mer i retning av en aktiv veileder. Kanskje kan det være aktuelt å utvikle en bibliotekspedagogikk også i folkebiblioteket?

http://www.flickr.com/photos/taykirjasto/7752355004/sizes/m/in/set-72157630982989118/

Konferansen var preget av undervisningsbibliotekarene. Jeg gikk på et par workshops. Men på grunn av dårlig tid, ble det lite jobbing og mer som et foredrag. Jeg fikk også med meg hovedforedragene, og det var nyttige perspektiver på læring i kunnskapssamfunnet og teorier om hvordan læring skjer. Særlig Carol Kuhlthaus presentasjon “Librarians facilitating learning through guided Inquiry” var inspirerende. Hennes teorier og modeller kjenner jeg fra da jeg jobbet i videregående skole, og det var artig å oppleve henne “live”.

Om å presentere
For meg ble det faglig viktigste utbyttet å skulle presentere noe selv. Den språklige utfordringen var en del av det. Jeg har ikke presentert faglig på engelsk før, og det var en god erfaring å kunne gjøre det her.

Presentasjonen vår
Det var flere delmål i prosjektet, men et av dem vi jobbet mest med, var utvikling av en modell for måling av folkebiblioteket som læringsarena. Modellen heter BUMM (Buskerud measuring modell).



At vi skulle presentere på pre-konferansen gjorde at vi fikk oppsummert prosjektet og modellen veldig godt. Vi fikk også laget en virkelig fin presentasjon - som kan brukes i andre sammenhenger.

Om å bygge nettverk
IFLA er en stor og viktig “happening” som samler bibliotekfolk fra hele verden. Prekonferansene er også viktige, fordi de samler fagfolk som jobber innenfor samme felt. Det er en ypperlig anledning til å få presentert idéer og diskutert dem med andre med samme interesseområde.

Bibliotekvesenet i Norge, og verden for øvrig, er relativt lite. Allikevel er det jo ikke slik at man kjenner alle og en hver. Det er uvurderlig å kunne treffe folk ansikt-til-ansikt, prate, diskutere og slik bygge nettverk.

Markedsføring av eget bibliotek
Jeg er utrolig glad for å kunne ha gjort denne reisen. For prosjektets del, for min egen faglige utviklings del og for å kunne knytte forbindelser med andre kolleger. Til slutt er jeg også glad på mitt biblioteks vegne. Det er nemlig PR for Drammensbiblioteket og Drammen folkebibliotek (min arbeidsgiver) at noen fra vår stab drar ut og viser at vi holder på med spennende ting her. For folkebibliotekene kan det være vanskelig å
prioritere store og dyre utenlandskonferanser, selv om man kan argumenterer for at halvparten av utgiftene til slike reiser bør settes på budsjett for markedsføring. Da er det en viktig mulighet for arbeidstakere at vi kan søke stipend og slik gjøre det enklere for arbeidsgiver å gi permisjon med lønn til å reise.

Rapporten er også publisert på NBF sine nettsider

Bibliotekdagene i Buskerud 2012

Tirsdag 5. og onsdag 6. juni arrangerte Buskerud fylkesbibliotek Bibliotekdagene i Buskerud.

Tirsdag 5.6.: Prosjektverksted
var det prosjektarbeid som var hovedtema. Siden jeg måtte bile en herre med gips til sykehuset, slik at han kunne få klippet av gipsen først, kom jeg litt ut i innledningen til Odd Eyvind Hovland. Jeg fikk dessverre ikke med meg tre gode eksempler fra virkeligheten: Elin Mariboe Hovde som fortalte om prosjektet "Surface board i Modum bibliotek", Pål Ødemark som fortalte om prosjektet "Rom for deltakelse" på Nedre Eiker bibliotek og Jannicke Røgler som rapporterte om framdriften i prosjektet "Elån i Buskerud"

Men Odd Eyvind Hovland var svært engasjerende! Første spørsmål man må stile seg, er "Hvofor skal vi jobbe i prosjekt?" Det kan vært uike grunner til det. "Vi trenger penger" er en gammel kjenning. Men også "Vi kan få prøvd noe nytt" eller "Vi kan få vist oss fram". Det er viktig å ha klart for seg hvorfor man vil ha prosjekt, for det er ikke bare fordeler med det. Det krever ressurser, både i tid og økonomisk. Det kan være en utfordrende arbeidsform og det er slett ikke alltid vellykket.

Prosjektleder har et viktig ansvar for god planlegging og for å etablere et godt forhold mellom basisorganisasjonen og prosjektet. Resultatene av prosjektet skal komme basisorganisasjonen til gode i etterkant. Viktig å forstå at resultatene kommer etter at prosjektet er avsluttet, og det er dette som er i basisorganisasjonens interesse. Prosjektleders oppgave er også å få folk til å samarbeide, men enn å kontrollere og planlegge. Det er samarbeid som driver noe fram, og det er framdrift som gir resultater.

Det er også svært viktig at alle som er med i prosjektet har en felles oppfatning og er enige om av hva det er man skal få til. Uten felles forståelseramme er det vanskelig å ha framdrift og prosjektgruppa kan lett gå i oppløsning.

Når er et prosjekt vellykket? Hovland eksemplfiserte med verdens første hjertetranslantasjon. Transplantasjonen ble evaluert som vellykket, men passienten døde etter 18 dager. Om noe er vellykket kommer an på hvem som ser. Medisinsk var det en sensasjon, men for passienten spilte det vel liten rolle fra eller til, han døde jo allikevel.

Andre del av prosjektverkstede var praksis.Vi var blitt plassert i grupper, og hadde allerede hatt flere små diskusjonsoppgaver. Så skulle vi bli enige om et prosjekt, og skrive ned formål/hensikt og mål. Det viste seg å slett ikke være så lett i alle tilfeller. Det er svært lett å tenke at formålet er målet. Men formålet er langtidseffekten. Det vil ofte ikke være med i prosjektet i det hele tatt. Kanskje ser vi ikke formålet før etter 10 år ... "Å få en digital samling av ulike kulturuttryk i Buskerud" kan være formålet med en Studiobuss - en buss med lyd- og videoutstyr som durer rundt i fylket og tilbyr lokale band, besteforeldre, innvandrere, lokale diktere osv. å gjøre opptak og lagre det i bibliotekets katalog. "Å ha en ferdig utstyrt buss - klar til å legg ut på veiene" kan være målet i et prosjekt.

Og til slutt er det jo slik at man ofte lærer mest av sine feil. Så hva er de vangliste feilene i prosjektarbeid?
1: Man setter i gang før målene er tilstrekkelig klarlagt
2: Prosjektet er for dårlig avgrenset
3: Ambisjonsnivået er for høyt
4: Man overser betydningen av aksept fra deltakerne
5: For lite kontakt med interessentene - prosjektgruppen isoleres

Onsdag 6.6.: Endringsledelse og Nettressurser
1: Endringsledelse!
Unni Knutsen fra HiOA kom og ga en innføring i endringsledelse. Dette er først og fremst myntet på ledere, men jeg syntes det var relevant også for en menig bibliotekar - for å få en forståelse av hva det er man blir "utsatt" for når det skjer endringer initiert ovenfra ...

Endringkynisme: det er når ansatte reagerer negativt på endringer. Det er et lederansvar når det oppstår, men det er ikke all verden som skal til for å unngå det heller: gi de ansatte reell innfytelse og involver dem tidligst mulig  i prosessen. Det gir den enkelte anledning til i større grad å kunne gjøre endringen til en mulighet for seg selv. både fordi man kanskje kan påvirke prosessen og fordi diskusjon og medvirkning generelt åpner opp for å se nye muligheter og dermed letter gir aksept.

Reaksjonen hos ansatte kan grupperes i fire: aksept,likegyldighet (BOHEMICA=bend over, here it comes again), passiv motstand og aktiv motstand

Men typen organisasjon er også medvirkende til hvordan endringer oppfattes. Bibliotek er typiske verdibaserte organisasjoner. Det betyr at organisasjonen er mer enn selv seg, den har en verdiforankret eksisensbegrunnelse. Endringer som utfordrer det verdigrunnlaget som disse organisasjonen bygger på, er spesielt smertefulle. For eksempel volder det rabalder hvis/når gratisprinsippet blir utfordret i bibliotekvesenet. Dette eksemplifiserer også at typen endring er avgjørende for hvor mye kynisme som kan oppstå: organisasjonsendring (endringer i hvem vi er: institusjoner som gir gratis tilgang til informasjon og kultur) er mye vanskeligere enn organisasjonsutvikling (endringer i den vi er: endringer i metoder for utlån, kildeformat, aktiviteter og arrangement osv.)

Endringsledelse er en del av den strategiske ledelsen. Endringer innføres fordi en organisasjon eller bedrift skal møte og håndtere konkurranse og fordi man hele tiden ønsker å operere i markedet, helst med større markedsandeler. En GAP-analyse er et nyttig verktøy for å lage strategisk plan og for å fastsette hvilke endringer som må gjøres: Hvor står vi? Hvor ønsker vi å være? Svarene på disse to stpørsmålene vil avsløre et gap mellom nå-situasjon og mål. Spørsmålet Hvordan skal vi komme dit? gir føringer for hvilke endringer som bør settes i verk.

http://www.flickr.com/photos/toprankblog/2758685126/in/photostream/

2: Parallellsesjonene: Nettressurser!
Lasse Christensen fra Bærum bibliotek hadde en grundig gjenomgang av referansearbeid i internettjungelen. Christensen er ansvarlig for temasiden Nettguide på biblioteket hjemmesider. På Bærum bibliotek har de utviklet retningslinjer for referansetjenesten, hvor det blant annet heter at bibliotekarene skal tilby digitale referanser der det er aktuelt. Bærum bibliotek er mer enn et utlånsbibliotek! Så hver gang man får et referansespørsmål, må man spørre seg selv: Hvordan er det med de digitale kildene på dette området? Er man usikker, så skriv ned spørsmålet og ta det med tilbake på kontorplassen. Sjekk nettet! Slik bygger de ansatte opp sin egen digitale kompetanse. Christensen gikk igjennom mange forskjellige nettsteder, søketeknikker og digitale utfordringer. Jeg anbefaler en grundig lesing av ressurssidene.