Debattene om bibliotek på Litteraturfestivalen

I dag har jeg vært på to viktige debatter i forbindelse med Litteraturfestivalen. Børs og katedral var den første, og debatterte de økonomiske vilkårene for litteraturfestivaler, litteraturhus og bibliotek. Konkurrerer de om det samme publikummet, om de samme forfatterne og de samme offentlige midlene? var noen av spørsmålene. Konkurranse, konkurranse vridning og "hvem tar den største biten av kaka" blir ofte perspektivet i slike debatter synes jeg. Og bibliotekene kommer skjvt ut fordi de er offentlige og dermed kan tilby gratis forfattermøter. Hvordan skal det da gå med litteraturhusene, som må ta inngangspenger for de samme forfatterne? 

For det første er det helt sikkert en reel utfordring for de 4-5 litteraturhusene som finnes i landet. På denne debatten representert av Kristin Helle Valle fra Bergen. Men i tilfellet Bergen kan man vel snu om på spørsmålet, i og med at biblioteket har ligget der i mange år før litteraturhuset kom, og gratisprinsippet har vært kjent i mange år. Litteraturhusene ble i begynnelsen oppfattet som en farlig konkurrent for biblioteket, fordi de kan tilby andre kommersielle goder som bibliotekene ikke har, f eks restaurant med skjenkebevilling, Men dette er ikke en fruktbar diskusjon. For langt de fleste bibliotek ligger i kommuner hvor det aldri kommer til å komme noe litteraturhus og betjener et publikum som ikke velger biblioteket framfor et litteraturhus. Men det viktigste elementet slik jeg ser det, er at bibliotekene retter seg mot og har et samfunnsoppdrag som omfatter mer enn litteraturhusene. Heller enn å konkurrere, er det vel slik at folkebibliotekene er med på å bygge et publikum.

I Øvre Eiker arrangerer biblioteket annet hvert år Leselystfestivalen Det er en litteraturfestival for barn. I løpet av to dager inviteres alle kommunens barnhager, den tredje er for 3. klassingene og den siste dagen er åpen for alle. En slik festival kan aldri overleve kommersielt. For oss er det ikke et tapsprosjekt, men en investering - en investering i framtiden lesere. Vil ønsker å gi alle barn litterære opplevelser, møter med ekte forfattere og en festivalopplevelse - som innebærer å møte andre barn og barnehager også.. Leselystfestivalen er unik for Øvre Eiker, men den eksemplifiserer hvordan bibliotekene jobber. Vi er en grunnmursinstitusjon. I løpet av et år har vi mellom 3 og 5 forfatterbesøk for voksne. Det er ikke slik at de voksne kvinner og menn i vår kommune som kommer på disse møtene hadde reist til Oslo om ikke vi hadde hatt dem. Kanskje er det heller slik at fordi vi arrangerer gratis forfattermøter er vi med på å bygge et litterært publikum som kanskje en gang vil dra på litteraturfestival eller besøke et litteraturhus.

TENKE DET, VILLE DET, GJØRE DET MED? Konferansen på TNbib

Tønsberg og Nøtterøy bibliotek arrangerte halvdagskonferansen Tenke det, ville det, gjøre det med? Biblioteket som debattarena og litteraturhus - har ytringsfriheten en pris?

Panelet, fra venstre: Aslak Sira Myhre, Osmund Kaldheim, William Nygaard,
Mariann Schjeide, Svein Arne Tinnesand og debattleder Jan Erik Hvidsten

Siden lovendringen trådte i kraft 1.1.14, har det dukket opp noen interessante utfordringer som er blitt debattert i bibliotekvesenet: Den første var SIAN som ikke fikk holde foredrag i Kristiansand bibliotek. Så var det en rasismedebatt i Stavanger hvor rasister ble invitert med i panelet, noe anti-rasistene likte dårlig. Det prinsipielle i disse sakene er ytringsfrihet. Når vi er blitt lovpålagt i være en møteplass og arena for samtale og debatt, kan vi da nekte de stemmene vi ikke liker? Hvilke stemmer skal få komme til orde i biblioteket, og hvem bestemmer?

Jeg synes det er interessant å oppleve hvordan denne lovendringen har ført til at det har oppstått og diskusjoner og blitt fremmet meninger om noe som flere har jobbet med i årevis: å etablere en fri og uavhengig debattarena. Plutselig vil rådmenn og politikere diskutere "oss".

Tone Moseid, biblioteksjef i Tønsberg og Nøtterøy, trakk noen linjer og stilte noen viktige spørsmål i innledningen sin: Hvis vi av økonomiske årsaker blir avhengig av lokalt næringsliv, kan vi da være sikre på at vi får holde de debattene vi ønsker? Hvordan vil det påvirke vårt renommé at vi skal invitere inn alle mulige stemmer i lokalene?

Mest spennende innleder for meg personlig var rådmann i Drammen, Osmund Kaldheim. Det har vært mye debatt i Drammen rundt biblioteksjefens rett til å ta opp et hvilket som helst tema til debatt. For meg var det helt nytt å høre en rådmann snakke sin rolle i forhold til bibliotek, og i denne sammenhengen lovendringen. "Rådmannen skal være lojal overfor biblioteksjefen, ikke omvendt". Kaldheim var opptatt av å presisere at rådmann ikke er biblioteksjefens fiende, men at man har ulike roller, og han oppklarte de tre mystiske setningene i svaret som Ulla Nordgarden (V) fikk da hun stilte spørsmål til kommunestyret om biblioteksjefens redaktøransvar. Svaret på spm. 1, siste tre setninger er "byråkratspråk", som forteller om forskjellen på strukturelt ansvar (som ordfører og rådmann har) og innholdsansvar (som biblioteksjefen har).


Den nye lovteksten har gjort at mange, ikke bare bibliotekarer, er blitt opptatt av bibliotekets samfunnsmandat. Det er fantastisk at både politikere, kommuneadministrasjon og intellektuelle som William Nygaard vil diskutere bibliotek og hvordan vi skal forvalte samfunnsoppdraget vårt. Nygaard sa at det rett og slett er inspirerende å se hvor mye en lovendring kan ha å si for demokrati og ytringsfrihet.

Og her er hele debatten på youtube

Hvordan etablere en arbeidskultur for nyvinning?

Innovasjon er egentlig et litt farlig ord, for det kan romme så mye - ikke minst er det et trendord. Vi skal alle være innovative og vi må sørge for nytenking. Buskerud fylkesbibliotek holder på å utarbeide en strategi for bibliotekutvikling. Hva skal en slik strategi fokusere på? Hvilke utfordringer står vi overfor? På Bibliotekdagene i Buskerud 2014, ble jeg sammen med fire andre biblioteksjefer og bibliotekledere utfordret til å peke på to eller tre ting som er en utfordring ved mitt bibliotek. For meg blir det Øvre Eiker bibliotek.

Foto: Difi, Kva kjennetegner ei innovativ verksem?

Jeg trakk fram utfordringene som ligger i den nye bibliotekloven, hvor vi skal bli "en møteplass for offentlig samtale og debatt". Jens Thorhauge hadde tidligere på dagen presisert for oss hvor utrolig sjelden det er at det kommer en slik endring i loven. Politikerne vil om noen år komme tilbake og spørre, hva fikk dere ut av dette? Hva har dere gjort? Så ja, der ligger det en utfordring. Men hva er egentlig utfordringen? Å få til debatter, sånn helt konkret?

Det er jo ikke første gangen bibliotek skal begynne med noe "nytt" - eller skal definere seg selv på nytt. Nå skal "alle" bli litteraturhus og ha debatt. Litteraturhusbiblioteket. Sjefer som durer i vei og vil følge med i tiden - og så gjør de det samme alle sammen. Men hvem får de egentlig med seg på denne ferden?

Jeg tror at dette egentlig er utfordringen for meg når jeg begynner på Øvre Eiker: Hvordan kan jeg etablere en arbeidskultur for nyvinning? Biblioteket har de rammene det har, vi kommer ikke til å få økonomiske rom til å prøve ut alt mulig. Nyvinning og nytenking må altså skje innenfor de rammene som er. Kan en strategisk plan være med på å inspirere til og fremme en arbeidskultur hvor det å tenke nytt ikke oppfattes som et brudd med det gamle eller som noe vi må gjøre ellers "dør" vi - men som en naturlig måte å drive bibliotek på?

Hva skal stå i folkebibliotekets hyller?

Torsdag 23. januar har Kristian Klausen innlegget “Innkjøpsordningen og biblioteksjefen” i DT. Han viser til et intervju med biblioteksjefen på Drammen folkebibliotek 16.1. i samme avis, hvor hun sier at hun mener en del av de titlene som kjøpes inn gjennom innkjøpsordningene, er uinteressante.

Kulturdepartementet har kuttet 10 millioner i Kulturrådets budsjett. Statssekretær Knut Olav Åmås uttalte i den sammenhengen at Kulturrådet for eksempel kunne ta kuttet ved å fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Åmås er blitt kritisert i riksmediene både for å uttale seg om hva Kulturrådet skal kjøpe inn, og for å ville fjerne den litteraturen som folk flest leser fra bibliotekene. Klausen kritiserer biblioteksjefen i Drammen og Høyre generelt for ikke å ville ta inn den smale litteraturen som de færreste leser. Spørsmålet for bibliotekene er: Hvilken litteratur skal leserne ha tilgang til gjennom folkebiblioteket?

Foto: Buskfybs fotostrøm på Flickr. CC BY-NC 2.0

Innkjøpsordningene ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel for å sikre en norsk bokproduksjon. De skal først og fremst sikre forfattere og forlag inntekter, slik at de kan få tid og rom til å dyrke fram gode forfatterskap. I dag er det 6 ulike innkjøpsordninger. Den største er innkjøp av norsk skjønnlitteratur for voksne, hvor ca. 200 titler årlig kjøpes inn i 1000 eksemplar og spres til ulike bibliotek. I tillegg kjøpes det inn noen titler for barn og unge, faglitteratur, tegneserier og tidsskrift. I 2012 utgjorde innkjøpsordningene 119,5 millioner kr. For folkebibliotekene utgjør dette på landsbasis over 40% av mediebudsjettene (budsjettet til bøker, tidsskrifter osv). Bibliotekene er forpliktet til å ta i mot og ha stående i 5 år alle de titlene som kjøpes inn, for slik å sikre leserne tilgang til den litteraturen som utgis.

Det er i siste instans Det litterære råd som bestemmer hvilke bøker som skal kjøpes inn. De bedømmer hver enkelt bok etter dens litterære kvalitet. Men folkebibliotekene har også andre kriterier for innkjøp av litteratur enn litterær kvalitet, det skal også legges vekt på allsidighet og aktualitet (som det står i lov om folkebibliotek). Dette kalles på fagspråket samlingsutvikling. Bibliotekene skal ha en boksamling som både er brei, smal og midt i mellom, på norsk og andre språk. Litterære kriterier for hva som er en god bok er bare noen av de elementene som avgjør hva som skal stå i samlingen. For samlingsutviklingen skjer i kontinuerlig dialog med de som bruker biblioteket og det lokalsamfunnet biblioteket er en del av.

De siste 20 årene har bibliotekenes mediebudsjetter gradvis blitt trangere. I 1994 brukte kommunene kr. 41,63 pr innbygger til medier. I 2012 var tallet kr. 27,15. Når de kommunale overføringene er stadig synkende blir det færre frie midler som bibliotekene kan bruke til å utvikle sine samlinger. Det er altså mulig å lese biblioteksjefens uttalelser med litt andre briller enn Klausens. Biblioteksjefen viser et dilemma som bibliotekene står i, nemlig at i en slik økonomisk situasjon blir bøker som kommer gjennom innkjøpsordningen en så stor del av samlingen at de blir dominerende. Da kan det godt være at både biblioteksjef og ansatte ønsker seg en ordning som bedre gjenspeiler det lesebehovet det enkelte bibliotek opplever.

I mange år har e-boka vært et sterkt ønske hos leserne, men forlagene har vegret seg. Hvis det viktigste ved innkjøpsordningene faktisk er å få kvalitetslitteratur ut til folket, vil e-boka kunne spille en viktig rolle. Den sparer oss alle for fordyrende ledd som trykking, frakt og logistikk, plasting, katalogisering og hylleplass. La bibliotekene velge om de skal motta boka elektronisk eller på papir.

Bibliotekene er avhengige av god litteratur, og den er det forfatterne som produserer. Lånerne leser både breit og smalt, og alle sjangre skal være tilgjengelige. Men det trengs ikke like mange eksemplar av den smale litteraturen som av den breie, det sier seg selv. Bibliotekene ønsker ikke kutt i Kulturrådets budsjett, men de vil ha innkjøpsordninger som bedre ivaretar hele det litterære økosystemet. 

En forkortet utgave av dette innlegget står på trykk i Drammens tidende 28.1.14

Folkebiblioteket som argument i debatten om innkjøpsordningen

Det har den siste uka vært skrevet mye i Aftenposten og andre aviser om innkjøpsordningene og statssekretær Knut Olav Åmås sitt utspill om å skjære ned på innkjøp av kriminallitteratur. Alle artiklene avslører at det fort blir mange debatter ut av dette. Og jeg forstår at jeg overhode ikke kjenner til innkjøpsordningene, ut over min opplevelse av dem gjennom arbeidet som bibliotekar. I biblioteket opplever jeg dem som et tveegget sverd.

Jannicke Røgler i Buskerud fylkesbibliotek laget raskt oversikten Innkjøpsordningene, prosentandel av tilvekst. Den viser, ikke overraskende, at jo mindre bibliotek og jo lavere budsjett, jo større prosentandel står k-fondbøkene for. Det varierer fra 10% til nesten 50%. Hvor avhengige er egentlig bibliotekene av denne ordningen?

Torbjørn Navelsaker viser til tall i en e-post på biblioteknorge. Folkebibliotekenes innkjøpsbudsjett for 2012 var på til sammen  135,4 millioner kroner. Kulturrådets bidrag til folkebiblioteksektoren gjennom Norsk kulturfond utgjorde i 2012 119,5 millioner kroner. Det vil si at de har en enorm makt over bibliotekenes samlinger. Nærmer seg 50% på landsbasis. Blir vi avhengige, eller er det en kjærkommen støtte og et viktig litteraturpolitisk samarbeid?

I de artiklene som ble skrevet i Aftenposten 16. januar (se lenker under), synes jeg det er argumentasjonen mot kutt i innkjøpsordningene, som er mest interessant. Det er nemlig folkebibliotekene og folkets rett på tilgang til krimbøker, som vektlegges. Innkjøpsordnigene er en statlig støtteordning for norsk bokutgivelser. Hensikten er å styrke og bevare norsk skriftkultur, norsk litteratur og en tilstrekkelig rekruttering av norske forfattere. Som et ledd i denne prosessen deles titlene ut til norske folkebibliotek, og noen andre bibliotek, slik at bøkene skal bli lest. Så kunne man argumentert med at norsk krim har blitt skikkelig bra. Den ligger på utlånstoppen i bibliotekene og salgstoppen i bokhandlene. Ordningen med innkjøp fungerer slik den er tenkt. Den er med på å produsere krim med litterær kvalitet, som blir lest.

I stedet argumenteres det med at innkjøpsordningen er en statlig satsing på folkebibliotekene. At de er et ledd i å skaffe et variert lesetilbud til den norske befolkningen. Og at Åmås sitt utstill dermed er et skudd for baugen på folkebibliotekene.

Men folkebibliotekene skal utvikle sin egen samling, uavhengig av k-fondbøkene. De skal utvikle en samling i kommunikasjon med sine lånere og brukere. K-fond burde være et supplement, ikke ryggraden i samlingsutviklinga. En statlig satsing som handler om å kjøpe inn bøker FOR folkebibliotekene? Hvor blir det da av den litterære kompetanse folkebibliotekene sitter på? Hvordan skal den utvikles? Og er det en slik statlig satsing folkebibliotekene ønsker?

Jeg før følelsen av at Aasrud og Fosnes Hansen bruker folkebibliotekene som argumenter fordi statsråden og kulturministeren har gitt signaler om at folkebibliotekene er et satsingsområde.

Aftenposten 16.1.14: Erik Fosnes Hansens artikkel Statssekretæren tenker høyt,og påfølgende artikkel med intervju bl.a. av Rigmor Aasrud: Protesterer mot politisk boksynsing
Aftenposten 10.1.14: Liten folkelig tanke ligger bak

Crative commons : hva er det?

 Jeg var på konferansen Open access i Bergen osndag 25. og torsdag 26. september 2013. Fremtiden er åpen var tittelen på seminaret. Jeg var i følge påmeldtelista den eneste fra et folkebibliotek som var med. Men det var mye relevant stoff også for oss i folkebibliotekene. Hva skjer når forskningsresultatene blir publisert i åpne arkiv eller OA-tidsskrift? Det blir en viktig kilde for folkebibliotekene, og vi må vite om og kunne søke i de ulike universite- og høgskolearkivene.

Mitt oppdrag i etterkant, er å formidle om Crative Commons. Hva er det og hvordan angår det oss? Det var Gisle Hannemyr som snakket om dette i Bergen. Her er lenke til foredraget hans.

Der hvor opphavspersonen selv ønsker å dele sitt verk
I dag er det slik at npr en person lager et kulturelt eller kunstnerisk verk, gis det automatisk vern gjennom Åndsverkloven. Loven skal sikre opphavspersonen alle rettigheter til det produktet vedkommende har skapet. Den har også to klarer barrierer for bruk: pris (tilgang koster penger) og gjenbruk (gjenbruk er kun lov i sitatretten; indeksering og søk er faktisk ikke lov i fht. Åndsverkloven).

I 2001 ble organisasjonen Creative Commons etablert i USA. Formålet deres er å legge tilrette for at opphavspersoner selv skal kunne bestemme hvilke rettigheter due ønsker til et verk, og hvilke de vil frasi seg. Grunntanken er at opphavspersoner ønsker å dele sitt verk med andre fordi det skjer krative og skapende ting når man deler med hverandre. En creative commons kan kanskje oversettes med en skapende allmenning- et sted hvor verk og opphavspersoner kan mingle med andre verk og opphavspersoner, og derigjennom oppstrår det nye kunsteriske uttrykk. Dette må bli lovlig!

Creative Commons har laget 4 lisenser, som skal sikre at denne delingen skjer på juridisk legale måter. Det vil si at vi alle har en åndsverklov i bunnen, og at CC-lisensene legges oppå denne.

Hvordan skal vi så referere til bilder som er lagt ut med en CC-lisens?
Den vanskeligste omstillingen for meg, er å forstå at det faktisk er opphavspersonen som ønsker å fraskrive seg retten helt eller delvis til et åndsverk. Det vil si at det å følge opp om for eksempel et bilde blir brukt slik eller sånn ikke er i hovedfokus. Det er heller ønsket om at bildet nettopp skal bli brukt og leve et live videre ut over opphavspersonens grenser.


Det som vanligvis ønskes at skal gjengis, er navn/attribution. Navn/attribution beskrives med BY. Videre er det vanlig at man setter en Non-commersial-lisens, altså at verket ikke kan gjengis med kommersielle hensikter. Det betegne NC. På Creatriv Commons Norge er det en enkel oversikt over lisenselementene og lisensene. Når du bruker for eksempel et bilde på en blogg eller i en plakat, så er det viktig at lisensen som bildet er publisert under oppgi, og de elemenetene som lisensen krever (som ofteste navn). Videre må det være en lenke til bildets URL hvis man bruker det på nettet. På en plakat vil jeg tro at det er unødvendig med den URLen, da den ikke har noen funksjon. Men det må gjerne stå for eksempel at bildet er hentet fra NNs fotostrøm på flickr.

Katt på svalt mosstak av Johan Michaëlsson Tilgjengelig under CC BY-NC-ND 3.0

 Smart verktøy for flickrbilder
ImageCodr er et smart lite nettsted som lager HTML-koder av flickrbilder du vil bruke. Lim inn URLen fra flickr, og nettstedet gir det både en HTML-kode som du kan bruke på blogg eller annen nettside, og bildet med riktig undertekst som kan kopieres inn i et wordark. Supersmart!

  by  johanmede 

Folkebiblioteket som formidler av helseinformasjon

7.11.2012 har Drammens tidende en artikkel med tittelen Buskerud på krefttoppen. I artikkelen vises det til en rapport som Kreftregisteret har utarbeidet for avisa, og som viser at fylket ligger som nr. 3 på landsbasis, for tidsrommet 2006-2010. Det er føflekkreft og leukemi som er de to største kreftformene i Buskerud. Men også rystkreft og prostata er høyt.

Fra AltzheimerHelps fotostrøm på Flickr, CC BY-SA 2.0

På Drammensbiblioteket har Høgskolen i Buskerud sitt biblioteket spisskompetanse på å jobbe forskningsbasert for kildesøk i helsedatabaser, de kjenner faglitteraturen innenfor helsefagfeltet, og de jobber hele tiden med å utvikle sine biblitoekfaglige kompetanse på helsefag. Kompetansen der er rettet mot studenter, fagpersonell og forskere. I Drammen deler folkebiblioteket lokaler med høgskolebiblioteket. Fagboksamlingene står om hverandre i reolene, og skrankene våre står sammen i en enhet. Vi har fortsatt to katalogsystem, dessverre; noe som gjør at brukerne våre og vi selv hele tiden må forholde oss til at vi er to bibliotek. Men tilgangen til hverandres medier og kompetanse er allikevel en stor fordel for hvert enkelt biblioteks brukere. Men hvordan har det påvirket den faglige utviklingen av de to bibliotekene?

Et av de forslagene som har kommet opp til videre samarbeid, er folkebiblioteket som en formidler av helseinformasjon til allmenn befolkening. Hvordan kan folkebiblioteket møte det informasjonsbehovet som mennesker som enten selv er rammet av sykdom, eller deres pårøreden, har?

Det er allerede folk som kommer og spør etter informasjon om ulike sykdommer. Noen ganger skjønner ,an at vedkommende selv er syk, andre ganger er det mer usikkert. Folkebiblioteket har ingen oversikt over denne brukergruppa eller hvor mange lån det er snakk om. Dermed har vi heller ingen idé om hvor mange det kan være der ute som ville vært interessert i å bruke biblioteket til å få fatt i informasjon.

Fra AltzheimerHelps fotostrøm på Flickr, CC BY-SA 2.0

Når lokalavisa skriver artikler om hvordan fylket ligger i det nasjonale toppskiktet på tilfeller av kreft, vil jeg tror at det finnes et stort informasjonsbehov ute blant folk. En god del informasjon og kontakt får man antagelig gjennom organisasjoner og foreninger, som Kreftforeningen, Diabetesforbundet og andre. Jeg synes det vil være spennende å finne ut av hvilket informasjonsbehov folk som er syke kan ha, og hvilket behov deres pårørende har. Jeg antar at folkebiblioteket kan være en mye mer bevisst formidler av denne typen litteratur og informasjon - om det nå finnes på nett eller i papir. Det kan bli gøy å undersøke dette nærmere.